Bente R. Andreassen har ledet Norges største universitetsbibliotek i ti år. Men hun synes mennesker og kunnskapsformidling er langt viktigere enn høye bokhyller.

Det er ingen irritasjon å spore når vi kommer ti minutter forsinket til avtalen. Bente R. Andreassen (69) ønsker velkommen på mild bergensdialekt og viser vei inn til kontoret sitt.

Hun beklager rotet, og sikter til noen få permer og papirer. Her er det ellers strøkent, med Munch-kunst på veggen og utsikt over Blinderns vårgrønne campus. Etter ti år som bibliotekdirektør ved Universitetsbiblioteket i Oslo (UB) skal hun i sommer gå av med pensjon.

– Hva vil du savne minst?

– Å stå opp klokken halv syv! Hahaha! Ja, jeg liker å kose meg med avis og kaffe om morgenen. Jeg føler ikke at dagen begynner skikkelig uten. En sånn jobb som jeg har henger på deg hele tiden. Da tenker jeg at jeg må kunne unne meg en god start på dagen.

«Mange tror fremdeles at et bibliotek er en samling bøker som lånes ut.»

I flere tiår har hun jobbet for at biblioteker ikke bare skal være en samling bøker. Andreassen er en viktig person bak utviklingen av læringssenterideen i Norge, der bibliotekene jobber bredt for å støtte opp om forskere og studenters egen læring. Ved UB har hun også sørget for at bibliotekets interne status er blitt hevet, slik at den er på nivå med fakulteter og museer.

Hun begynte som bibliotekar på SV-fakultetet ved Universitetet i Oslo. Etter 17 år der syntes hun det gikk tregt med teknologiutviklingen. Hun gikk over til BI og var med på å gjøre bibliotekene ved BI Sandvika og BI Nydalen om til læringssentre.

Det er noe av det morsomste jeg har vært med på. Og like etter at vi hadde åpnet dette fantastiske bygget og biblioteket som jeg den dag i dag er veldig stolt av, så…

Hun smiler og lener seg over bordet.

– … ble jeg faktisk headhuntet til denne stillingen her. Det er ikke så ofte man blir headhuntet fra BI til universitetene, jeg tror flere går andre veien.

– Men hva er egentlig et læringssenter?

– Mange tror fremdeles at et bibliotek er en samling bøker som lånes ut. Men moderne biblioteker er utviklet som en arena hvor studentene skal finne alt de trenger til sin læring. Som PC-er, fleksible plasser, stille plasser, grupperom, bibliotekhjelp og IT-hjelp. Biblioteket fungerer også som en arena for formidling av forskning.

«Annenhver uke får vi telefoner fra institusjoner som ønsker å dele informasjonsressurser med UiO, men det er per i dag ikke mulig.»

– Du har ord på deg for å framstå mild, men likevel få det som du vil. Hva er hemmeligheten din?

– Å, haha. Ja, det sies så.. Da jeg sluttet på BI, var det en som sa noe som har fulgt meg siden. Jeg ble omtalt som en mild tsunami. Jo, jeg vet hva jeg vil, og jeg er nok ikke den som hever stemmen noe særlig. Jeg tror mer på samarbeid, en god tone og en teft for hvem man bør ha med seg. Og kanskje jeg ikke gir meg så lett hvis jeg tror på noe.

– Jeg tenker at jeg er her mot alle odds, sier Bente R. Andreassen. Foto: Silje Pileberg

– Det høres ut som du er bevisst på hvordan vi mennesker fungerer mentalt?

– Ja, det er viktig. Hvis man ikke prøver å forstå andre, blir det konflikter. Jeg synes jeg har et godt forhold til andre. Jeg er ganske tilpasningsdyktig også, jeg er ikke vanskelig å bevege på hvis noen har bedre ideer enn meg. Som leder har jeg vært opptatt av å få vite hva folk mener og utnytte den gode kompetansen i organisasjonen. Jeg har ikke noen glasskule.

– Hva har vært de største endringene for bibliotekene i din karriere?

– Overgangen fra det trykte materialet til det digitale. Bibliotekene har virkelig vært ute på en reise. 85 prosent av det vi kjøper inn av tidsskriftartikler og bøker er nå digitalt. Biblioteket er i realiteten tilgjengelig for ansatte og studenter uansett hvor man måtte befinne seg, men du må være student eller ansatt ved UiO for å få tilgang. Det er en stor utfordring. Annenhver uke får vi telefoner fra institusjoner som ønsker å dele informasjonsressurser med UiO, men det er per i dag ikke mulig. Sånn kan det jo ikke være. Forskning burde være tilgjengelig for alle. Åpen tilgang er en viktig sak.

– Men hvordan tror du det går med bibliotekene når mye informasjon er digital og åpent tilgjengelig?

– Jeg mener at det ikke er noen fare. Biblioteker har eksistert fra tidenes morgen, de samler informasjon, organiserer den og gjør den tilgjengelig. I tillegg har de informasjonskompetanse. Det vil fortsatt være behov for noen som gjør denne jobben, og det utvikles kontinuerlig nye tjenester som ny teknologi gir oss muligheter til.

Hun avbryter seg selv:

– Apropos egenskaper, så tror jeg tålmodighet er bra. Tålmodighet, men også utålmodighet slik at man ikke slipper den tanken man hadde, men finner en annen vei frem til målet.

– Har du et eksempel?

– Ja, kanskje. UB var forholdsvis nytt da jeg begynte. Det var et praktbygg. Men første etasje var fylt av bokhyller fra gulv til tak. Det var slett ikke i tråd med tanken om å skape en læringsarena. Jeg har hatt det som en drøm å få det til noe av det vi gjorde på BI, men jeg skjønte godt motargumentene. De sa: «Bente, vi kan ikke bygge om det nyeste bygget på Blindern når vi har flere milliarder i etterslep på vedlikehold». Men da hadde man ikke tatt inn over seg sin egen strategi om å legge til rette for læring! Vi fikk nei til saken først, så prøvde vi på nytt og fikk nei igjen. Da spredte vi budskapet og fikk mange allierte. De fant penger, og nå har vi åpnet en ny første etasje. Til sommeren åpner vi underetasjen også.

– Har du alltid lyktes med prosjektene dine?

– Nei, det har jeg sikkert ikke. Det er ingen som gjør det, men jeg dveler ikke med nederlagene mine. Jeg går videre, og noe har jeg vel også lært av det.

– Du prøver hardt, men går det ikke, så…?

– … tenker jeg at vel, vel, jeg har gjort det jeg kan.

– Har du hatt noen store utfordringer i jobben du er i nå?

– Nei, hva skal jeg si. Jeg liker jo utfordringer, men … Altså, da jeg kom hit, var UB flere enheter som jobbet hver for seg: juridisk, medisinsk, realfag og hum-sam. Det var veldig fragmentert. Jeg mente at vi måtte framstå som ett UB, samtidig som det enkelte avdelingsbibliotek skulle være det beste på sitt område. Det var noen som tvilte på at det var mulig… Men vi gjorde om på det. Vi har etablert et lederteam der de fire enhetslederne er medansvarlige for helheten. Det jobbes på tvers på ulike nivåer nå. Jeg tror vi har lyktes ganske godt, men det kan bli enda bedre.

– Er det noe du ser tilbake på som du skulle ha gjort annerledes?

– Nei, vet du hva. Jeg tenker at jeg er her mot alle odds. Jeg var UiOs første kvinnelige bibliotekdirektør på 200 år, og jeg har bibliotekarbakgrunn; jeg har hverken doktorgrad eller noe av det de andre lederne har. Jeg har ofte lurt på hva som har ført meg hit. Det var ikke et bevisst karrierevalg, men jeg har hatt et engasjement.

– Hvis du skulle valgt et annet liv og en annen karriere, hva ville du gjort da?

Stillhet.

– Jeg har tenkt på det noen ganger. Det var tilfeldighetene som drev meg inn i dette. Kanskje jeg hadde vært jurist?. Siviløkonom kunne jeg også blitt, men er jeg interessert nok i tall? Siviløkonomer kan uansett brukes til mye …

– For du var jo egentlig ikke så interessert i bokhyller heller, da du ble bibliotekdirektør?

– Nei, jeg var ikke det. Det er det som er så rart. Og så endte jeg her. Med tre millioner bøker!