Svært god og normativ bok om ulike former for makt maktbruk i arbeidslivet.

omslag Endre Sjøvold2

Fakta

Endre Sjøvold
Makt og maktbruk i arbeidslivet
Universitetsforlaget, 2016
232 sider
Veil. pris: kr 379

Makt er en nødvendighet i enhver organisasjon, og makt defineres av Endre Sjøvold som «evnen til å dra fordel av andre på tross av deres motstand». Hvor sterk og virksom makten er, avhenger av hvordan motstanden kan kontrolleres, og boken handler om hvordan man – oftest fra motstandens ståsted – skal gjenkjenne og forholde seg til ulike typer maktutøvelse. For selv om det i tittelen heter «maktbruk», tar Sjøvold i stor grad for seg misbruket. Makten har alltid noen gjenkjennelige trekk og handlingsmønstre som kan identifiseres, utfordres eller unngås. Disse vil Sjøvold lære oss å gjenkjenne og identifisere i strukturene rundt oss, slik at vi forsvarer oss mot dem – eller eventuelt kommer oss unna i tide (et mantra Sjøvold gjentar så ofte at jeg tror dét er det viktigste rådet i boken).

Er makten skjult for deg, er det få trøstende ord å finne.

Sjøvold er førsteamanuensis ved Institutt for industriell økonomi ved NTNU, har bakgrunn som IT-konsulent, en doktorgrad i organisasjonspsykologi og erfaring fra omstillingsprosjekter i næringslivet. Boken nyter godt av alt dette, og er svært praktisk anlagt med klargjørende måter å lese maktbruk på – og tydelige råd. Den er god for den som står i en organisasjon (fra topp til bunn), og også for den som er interessert i maktens dynamikk fra en mer psykologisk eller endog fenomenologisk synsvinkel.

Boken starter med en kort innledning til Sjøvolds egen maktmodell, en modell som bestemmer bokens struktur. Organisasjonsmakt deles inn i tre hovedtyper, hver med to undergrupper som utgjør spesifikke, gjenkjennelige maktbaser: Politisert makt (konspirasjonsmakt, tvangsmakt), strukturmakt (belønningsmakt, ekspertmakt), verdibasert makt (legitim makt, relasjonsmakt). De seks undergruppene gjennomgås kapittelvis, og gjennom korte historier eksemplifiseres de ulike maktbasene og det som kjennetegner adferden til både maktutøverens og den ofte uvitende motstanderen. Fokuset i fortellingene er på spillets logikk, ikke dets regler; boken prøver å beskrive tenkningen som maktbrukeren styrer etter – og da er det ofte nettopp et poeng å unnlate å opplyse deltagerne om spillets regler, som kun er de innvidde forunt. De korte historiene fungerer godt – og man er aldri i tvil om moralen i dem. I korte trekk: Er makten skjult for deg, er det få trøstende ord å finne: «Har du følelsen av å være utsatt for et maktspill, er du det, og det er alltid mye verre enn du tror.» Forfatterens psykologiske fagbakgrunn er bakteppe når han beskriver personlighetstyper og handlemåter: Utsettes man for eksempel for psykopatens politiserte tvangsmakt, «er det bare en ting å gjøre; å komme seg unna».

Jeg vil påstå at boken også er normativ: Det er de siste formene for makt som er idealet – åpne, forutsigbare, mellommenneskelig maktformer. Selv om også disse formene for makt er åpne for misbruk, kan en grov forenkling kanskje være at den politiserte makten har mistanken og misbruket som sin grunnleggende modus, strukturmakten har sedvanen og tradisjonen, mens den verdibaserte makten har tillit og et ønske om fellesskap som sitt ideal.

Dette er en svært god bok. Ubehaget ved å måtte erkjenne at jeg også – vitende og uvitende – både har vært utsatt for og deltatt i spillet oftere enn jeg liker, tror jeg flere kan ha nytte av å kjenne på. Spesielt fordi boken viser hva man kan lære av disse erfaringene.