Mobilitet blant forskere må ikke bli et mål uten mening, advarer Akademiet for yngre forskere og Forskerforbundet.

– Det er en politisk oppgave her: Når lysten til å avslutte et nomadeliv presser seg på, må det være mulig å komme hjem igjen til en trygg jobb. Nomadelivet er lett å oppnå, men det er politikernes og institusjonenes ansvar å se til at det finnes alternativer.

Mobilitet for mobilitetens skyld?

Det sa SV-leder Audun Lysbakken under en paneldiskusjon om mobilitet i akademia onsdag. Seminaret om mobilitet var initiert av Akademiet for yngre forskere (AYF) og Forskerforbundet for å løfte frem utfordringer med myndighetenes mobilitetskrav. Regjeringen har lagt større vekt på internasjonal mobilitet blant forskere og studenter i et ønske om å øke kvaliteten på norsk forskning og utdanning. AYF peker imidlertid på at mye av ønsket med mobilitet er knyttet til en større politisk ambisjon om å få mer igjen av forskningsmidlene i EU, og advarer mot at vi «lar oss forblinde av en tro på ‘mobilitet for mobilitetens skyld’».

– Det er ikke mobilitet for mobilitetens skyld at vi ønsker dette, sa kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) i paneldebatten.

– Den internasjonale deltakelsen skal bidra til å utvikle vår egen forskningssektor. Hvis vi skal delta i EUs forskningsprogrammer, sier det seg selv at internasjonalt samarbeid må til. Det kan gi bedre og mer spennende forskningsprosjekter, og det er det viktigste med mobilitet.

Utfordring, særlig for kvinner

AYF peker på at krav om å reise ut og jobbe i utlandet ikke passer alle unge forskere. Mange er i etableringsfasen, finner livspartnere, får barn og bolig. Da kan det være krevende å måtte reise ut, kanskje særlig for kvinner.

– Det er en tendens til at kvinnene, og spesielt mødre, lettere velger bort og senker ambisjonene når det gjelder toppkarriereløpet. Det blir krevende for mange foreldre, og særlig kvinner, hvis det skal være slik at mobilitet blir nok et krav man må krysse av på for å kvalifisere til faste jobber. Mobilitet er ikke per se en kvinnesak, men hvis kvinner har en tendens til å velge annerledes, velge mer stabilitet og kanskje ikke kan eller vil jobbe 12 timer per dag, er det synd hvis det bidrar til at kvinner ikke når opp i toppstillinger, sier Katja Enberg.

Hun er forsker og programleder ved Havforskningsinstituttet i Bergen og medlem av Akademiet for yngre forskere. Enberg var en av innlederne på seminaret, sammen med Forskerforbundets leder Petter Aaslestad.

Mister barnehageplass

Enberg trakk også fram de praktiske utfordringene for barnefamilier som vil reise ut. Det kan både være kostnader knyttet til utreisen og ved hjemkomsten. Å ha barn i barnehage i andre land kan være svært kostbart, samtidig som partneren kanskje ikke får seg jobb under perioden.  Og når man kommer tilbake har man gjerne mistet barnehageplassen og får problemer med å få hverdagen til å gå opp også hjemme i Norge.

– Vi er to forskere som begge kunne reist ut, men det kan bli et spørsmål om vi har råd til det, fordi vi har flere barn som må i barnehage, forteller Enberg. – Og så er det et spørsmål om hva vi gjør når vi kommer tilbake og kanskje har mistet barnehageplassen.

Akkurat det poenget tok også rektor ved Universitetet i Bergen opp. Han syntes det fremsto som en enkel oppgave å løse.

– Det er mye vi kunne gjort annerledes. Tap av barnehageplass når man kommer tilbake kan vi jo faktisk gjøre noe med. Vi må gjøre det som må til for at våre unge forskere får gode karrieremuligheter, sa Olsen.

Kritisk til mobilitetskrav

Diskusjonen gled også over i å handle om arbeidsforhold for yngre forskere i Norge, der både SVs Audun Lysbakken og UiB-rektor Dag Rune Olsen la vekt på at institusjonene kunne gjøre mer for å opprette faste stillinger og satse på tryggere karriereløp.

– Jeg er sikker på at vi som institusjonsledere ikke har vært flinke nok til å gi unge ansatte forutsigbarhet og ikke vært flinke nok til å bidra til karriereplanlegging. Å være i utlandet kan være en del av det, sa Olsen.

Samtidig ga både AYF og Forskerforbundet uttrykk for at presset om mobilitet for mange er sterkest i den delen av livet der det er mest krevende å reise ut.

– Det er pussig at nomadekravet kommer i en periode av karrieren hvor det viktigste for folk kanskje er å få seg en fast jobb og boliglån. Jeg tror man skal være forsiktig med de instrumentelle kravene om å være mobil, sa Petter Aaslestad.

Kosmopolitt hele livet

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen sa seg på langt vei enig i at det må legges til rette for at man skal kunne ha et normalt livsløp som forsker. Samtidig understreket han betydningen av internasjonale kontakter, forskerlivet igjennom.

– Man skal ikke være nomade hele livet, men skal vi ha fremragende forskning må man i det minste være kosmopolitt. Man må være ute og delta i det internasjonale forskningsmiljøet.