Av Av Ragnhild Fjellro
Publisert 15. april 2013 kl. 08:26
Flere har vært opptatt av den såkalte Ibsen-triangelen, der én mannlig helt står mellom to kvinner: den lyse, gode og den mørke, onde. Anne Marie Rekdals oppfatning er at triangelen først og fremst dreier seg om begjær. Det er ikke nødvendigvis seksuelt, men kan også rette seg mot penger, makt og lignende. Professoren i nordisk litteraturvitenskap ved Høgskulen i Volda antar at denne begjærstriangelen hos Ibsen «er overordnet den samfunnsmessige, sosiale og kulturelle konteksten i det enkelte dramaet». Hvordan undersøker hun det?
Gjennom seks kapitler analyserer Rekdal tolv av dramatikerens stykker. De er kronologisk presentert og tar oss gjennom skiftende litterære paradigmer i Ibsens dramatiske produksjon. Fra romantikken, gjennom realisme til symbolisme, der også de sosiale og familiære rammene for handlingen skifter, er det særlig analysene av Catilina, Brand, Lille Eyolf, Bygmester Solness, John Gabriel Borkman og Når vi døde vågner som er gitt mest plass.
Analysene er gjennomgående introdusert i lys av andre sentrale analyser og tolkninger, både litt tilbake i tid og fra mer samtidig forskning. Det gjør at Rekdals egne analyser omgis av en spenningsskapende dynamikk og oppleves som relevante og interessante nettopp ved å at de går i dialog med tidligere tenkning.
Språket er rikt, detaljert og relativt lett tilgjengelig ved at det ikke gjør noen voldsomme dykk ned i litteraturteori. Likevel fremstår formidlingen som noe innadvendt i formen. Det henger nok sammen med detaljnivået i analysene. Her er det grundig redegjort for intertekstuelle referanser, allusjoner og symboler. Svært mye er lærerikt og interessant, men det fordrer samtidig en godt over gjennomsnittet Ibsen-interessert leser. Det er da også bokens eksplisitte mål: å henvende seg både til akademia og til Ibsen-publikummet utenfor disse kretsene.
Lukketheten som oppstår ved en slik detaljrikdom, bekreftes i oppsettet av sidene. Her er det minimalt med pedagogisk tilrettelagte avsnitt med mellomtitler og luft på sidene. Teksten består stort sett av sammenhengende tekst, der det som hovedregel bare er angitt øverst på sidene hvilket drama som her er lagt under lupen.
Gjennom sine analyser åpner litteraturprofessoren opp for nye måter å se Ibsens karakterer i relasjon til hverandre på, i relasjon til andre stykker av samme forfatter og i relasjon til gjengse lesemåter. Kvinneskikkelsene kan for eksempel leses inn i en romantisk, stereotyp tradisjon der mannen må velge mellom «den gode» og «den onde», men kvinneskikkelsene kan også leses som spaltninger inne i hovedpersonen selv. En slik lesning gjør det mulig å løsne den dramaturgiske formen fra de konkrete karakterene og få den til å passe også de stykkene av Ibsen med kvinnelig hovedkarakter. Slik kan man oppdage at de strukturelt bærer i seg flere likheter med Ibsens stykker med mannlige hovedkarakterer. Dette er ett av de mange analytiske poengene Rekdal forfekter, og blant dem som bekrefter Ibsens stadige aktualitet.
