Publisert 13. mars 2017 kl. 11:29
– Dette er urovekkende på vegne av staten, sier Petter Aaslestad. Foto: Erik Norrud
– Urovekkende
Mens forskjellen mellom forskere i privat sektor, som inkluderer forskningsinstitutter og næringslivet, og forskere i staten var på 11 prosent i 2004, har den økt til 20 prosent i 2014. Studien bruker registerdata til å se på lønnsutviklingen blant seks ansattgrupper. I snitt har den årlige reallønnsveksten vært høyest for forskere i privat sektor (se faktaboks).
Når forskerne sammenlikner utviklingen i lønnsforskjellene mellom gruppene, finner de at lønnsgapet har blitt redusert mellom statsansatte forskere og de andre ansattkategoriene, men ikke mellom forskere i privat sektor.
– Dette er urovekkende på vegne av staten og et varsko om at det kan bli vanskelig å rekruttere fremover, sier Forskerforbundets leder Petter Aaslestad.
Aldersavgang bekymrer
Aaslestad mener det økende lønnsgapet kan føre til at det blir mer attraktivt å jobbe som forsker i privat sektor enn i statlig sektor.
– Det bør man være oppmerksom på i staten. Å rekruttere, utvikle og beholde ansatte er grunnlaget i den statlige lønnspolitikken. Det kan bli vanskelig å oppfylle hvis man ikke gjør noe for å minke det lønnsgapet.
– Hvorfor tror du gapet har økt?
– Det er fordi staten mener den ikke har et rekrutteringsproblem, mens vi mener rekrutteringsproblemet er reelt. Det er forventet høy aldersavgang i tiden som kommer. Min bekymring er at man ikke klarer å rekruttere fordi man henger lønnsmessig etter privat sektor.
– Ingen forverring
Ved Norges største universitet, NTNU i Trondheim, er personalsjef Arne Kr. Hestnes langt mindre bekymret. Han mener NTNU ikke opplever rekrutteringsutfordringer.
– Men Aaslestad har nok rett i at markedet slår inn når universitetene skal rekruttere. Det kan vi se av vår egen lønnsstatistikk; lønnsnivået er høyere blant professorer i de teknologiske fagene enn i de humanistiske fagene. Det handler om at teknologene har et bedre alternativt arbeidsmarked, med høyere lønn, sier Hestnes.
– Gjør universitetenes høye status som arbeidssted at dere kan spekulere i lavere lønn fordi folk uansett vil ta jobben?
– Nei, den tanken er helt fremmed for meg, og det har jeg aldri oppfattet som et tema. Vi tenker at folk skal ha en riktig lønn ut fra kompetanse, stilling og sikkerheten for å beholde dem. Men jeg kan snu på det: Det kan nok være at mange har lyst til å jobbe ved et universitet fordi de syns det er spennende. Det kan gi et stort søkertilfang, som gjør at lønn ikke nødvendigvis er det som står i fokus, men heller faglig miljø og muligheter.
Odd Arne Paulsen ved Universitetet i Tromsø er ikke bekymret for rekrutteringen.
Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet (UiT) erfarer ikke at rekrutteringsproblemene har økt den siste tiden.
– Vi ser ingen grunn til å slå alarm. Det har ikke skjedd noen dramatisk forverring den senere tiden. Vi vet at vi har et slags generasjonsskifte, at mange har gått av og at mange vil gå av, men vi opplever samtidig god rekruttering, sier konstituert universitetsdirektør Odd Arne Paulsen.
Samtidig er han enig med Petter Aaslestad at rekrutteringsutfordringer er noe universitetene og høyskolene må følge med på.
– Vi må ha en aktiv holdning til dette. Vi skal ha gode lønns- og arbeidsvilkår og jobbe godt med rekruttering.
Ikke bare lønn
Noe av forskjellen mellom sektorene kan også skyldes at noen få i privat sektor tjener svært godt, noe som drar snittet oppover.
– I staten er gjennomsnittet lavere, men avstanden mellom dem som tjener lite og mye, er ikke så stor, sier Janis Umblijs ved ISF.
– Basert på det dere har funnet, hvor ville du anbefalt forskere å ta jobb – i privat eller offentlig sektor?
– Det er viktig å si at dette er gjennomsnittstall, og at vi ikke har sett på andre forhold som for eksempel pensjonsordning eller fleksibilitet i arbeidet. Det er ikke bare lønn som er avgjørende når vi velger karriere.
