Publisert 2. september 2020 kl. 11:49
KOMMENTAR: Reallønnsvekst til alle! Det var det ulne kravet fra Unio da hovedorganisasjonene satte seg ved forhandlingsbordet med statens personaldirektør tirsdag 1. september. LO, YS, Unio og Akademikerne forhandler på vegne av sine medlemmer i sine tilhørende fagforeninger. Universitets- og høyskoleansatte setter i hovedsak sin lit til Forskerforbundets leder Guro Elisabeth Lind, som leder forhandlingsutvalget i Unio stat.
Når jeg sier at det er et ullent krav, er det både fordi det er et noe uklart krav, og det er et trygt men lite spenstig utgangspunkt for en forhandling. Litt som den trygge, tjukke, nedarvede ullgenseren på hytta. Ikke så raff, ikke noe å gå i selskap i liksom, men det er den som holder deg varm når det blåser kaldt rundt hushjørnene.
Er du arbeidstaker i staten i år, kan du like gjerne forberede deg på dette først som sist: Det blir ikke så mye selskapsklær av lønnsøkningen i år. Økonomien har gått for dårlig etter koronautbruddet, og ligger an til å gjøre det en stund fremover også. Da hjelper det ikke at man har lagt ned en formidabel innsats så langt i år. Nye undervisningsopplegg og enda lengre arbeidsdager var en del av dugnaden. Dugnad er noe som gagner samfunnet, ikke deg som enkeltperson. Det kommer ikke lønn som fortjent i dette oppgjøret, uansett hvor mye arbeidstakernes forhandlingsledere ønsker seg det.
Årsaken er enkel, om enn teknisk: Næringslivet som har forhandlet i forkant av offentlig sektor, har kommet frem til en avtale om 1,7 prosent lønnsvekst. Arbeidstakerorganisasjonene og staten er enige om at næringslivet som forhandler først, kalt frontfaget, skal være retningsgivende for oppgjøret i staten. Et lønnsoppgjør på 1,7 prosent lønnsvekst kunne kanskje holdt til både en kjole og et par selskapssko. Hadde det bare ikke vært for at mye av pengene allerede er brukt opp før partene setter seg til forhandlingsbordet. På tariffspråk kalles det «overheng». Overhenget er den delen av fjorårets lønnsoppgjør som ikke fikk full effekt det året det ble forhandlet om. Noe av lønnsoppgjøret vil gjerne gjelde fra en viss dato. Gjelder det fra 1. mai ett år, får det ikke full effekt før året etter, siden arbeidsgiver slapp å betale ut lønnsøkningen fram til og med 30. april. Nå er vi godt inne i den litt tekniske delen. Enten man orker å forholde seg til det eller ikke, er konsekvensen den samme: Når årets oppgjør blir forhandlet, trekker partene fra dette overhenget. Og i år er overhenget dessverre ganske høyt: 1,2 prosent. Hvis øvre ramme er 1,7 prosent, innebærer det at man kun sitter igjen med 0,5 prosent til fordeling. Der røk ballkjolen.
Som om ikke det var nok, trekkes det også for «glidning», som er den økningen i lønnsutgiftene som skyldes andre ting enn tariffoppgjøret, som at du har fått et lønnstrinn for endrede arbeidsoppgaver eller økt kompetanse. I år mener staten at glidningen er på 0,4 prosent. Det var de lakkskoene.
Når man på toppen av det får et trekk på 0,1 prosent for at taket på pensjonsopptjening i fjor ble fjernet, sitter man altså igjen med 0 å forhandle om. Du har vel ikke kastet den ullgenseren riktig ennå?
Dette er i hvert fall statens utgangspunkt. Her er det på ingen måte full enighet mellom partene om hvordan regnestykket ser ut, så vi får se hvor mye arbeidstakerne klarer å presse på for å få til noe mer. Det ligger også en mulighet i at frontfaget skal være retningsgivende over tid, og at hvert enkelt år kan avvike noe. Samtidig har 2020 vært et år der staten har hatt rekordutgifter. Statens posisjon er nok sterkt preget av at kostnadene må holdes nede fremover. Men for å få reallønnsveksten som arbeidstakerne krever, trenger de egentlig ikke å gjøre stort annet enn å sitte stille i båten. Teknisk beregningsutvalg (TBU) anslo i august at prisveksten i 2020 blir 1,4 prosent. Skulle partene bli enige om 1,7 prosent, som innebærer at ingen får noen ting annet enn det som renner over fra året før, blir det teoretisk sett reallønnsvekst i staten. Jeg sier teoretisk, for det spørs vel om du personlig ser stort til noen ekstra kroner.
Heldigvis er ikke penger alt. Årets oppgjør er et hovedtariffoppgjør, som innebærer at det også vil forhandles om teksten i tariffavtalen. Med manglende penger i potten kan arbeidstakerne ha en mulighet til å forhandle om andre rettigheter som en slags kompensasjon, bare det ikke innebærer så mye som et slips eller et sokkepar i utgifter for staten.
Lyspunktet er dette: Hvis koronatiltakene holder seg ut i 2021, blir det uansett ikke mye festligheter å bruke pengene på. Ullgenser holder i massevis.
Les også:
