Mørkets hjarte
LUKK

BOKMELDING

Mørkets hjarte

Av Av Oddgeir Osland

Publisert 2. november 2011 kl. 09:32

Eskelands analyse av gjeldande rett overfor dei alvorlegaste brotsverk er farga av si tid, men minner oss om massemordas forferdelege omfang, meiner vår bokmeldar.

m-rkets-hjarte



Ståle Eskeland

De mest alvorlige forbrytelser

Cappelen Damm Akademisk, 2011

360 sider

Rettl. pris: kr 648

Fakta
<

 

 

De mest alvorlige forbrytelser vart publisert i vår. Eg har lese boka etter ugjerninga 22. juli, som har endra underteksten for så mange skrivne og uskrivne ord – ord som, ofte med rette, av og til med urette, no blir vege etter den vekta 22. juli representerer. Eit av dei tyngjande spørsmåla ugjerninga stiller oss overfor, er: Korleis skal vi straffe brotsverk som har motiv og konsekvensar som er ufattelege for oss?

Denne boka søkjer svaret i det vi gjerne kallar den positive rett, den faktisk etablerte rettsordninga, og ho tek for seg det rettslege innhaldet i straffbare handlingar som i folkeretten og det norske rettssystemet vert sett på som dei mest alvorlege. Desse inkluderer brotsverk mot menneskja (som ugjerningsmannen 22. juli vert vurdert tiltala for), folkemord, krigsbrotsverk, aggresjonsbrotsverk, terror, tortur og bruk av masseøydeleggingsvåpen.

Metoden er tolking av rettskjeldene, føremålet å avklare gjeldande strafferett, det vil seie kva tolkingsalternativ som har best dekning i det føreliggande rettskjeldematerialet. Stegvis og logisk, gjennom jussens nøytrale, nøkterne språk, presenterer boka norsk og internasjonal strafferett, det rettslege innhaldet i dei sju brotsverkskategoriane og til slutt meir ålmenne spørsmål – som vilkåra for at gjerningsmannen skal reknast som tilrekneleg og ha skuldevne.

Mange døme er knytt til norsk politikk, som det folkerettslege grunnlaget for norsk deltaking i krigføring i land som Jugoslavia, Afghanistan og Libya. Andre døme er henta frå massedrapas bestialske historie. Forfattaren minner om rettstenaren i Heiligenberg: Språket er nøkternt oppreknande, men den som kan lytte, høyrer koret av menneskeskrik trenge gjennom tala frå Dresden, Irak og Tsjetsjenia og presse mot jussens språklege overflate. Men kva som er rett, er utelukkande eit rettsleg spørsmål, som når Eskeland prosederer mot Carl August Fleischers vurderingar om angrepet på Jugoslavia i 1999 låg innafor folkerettens grenser.

Det er i eit slikt rom mellom grufulle handlingar og klinisk juridisk språk rettssaka mot ugjerningsmannen frå 22. juli skal utspele seg, framfor dei attlevande nære – og oss andre. Vert tiltalen basert på gjeldande norsk strafferett, er strafferamma 21 år, eventuelt dom med forvaring. Og nettopp juristane, utdanna i vår rettspositivistiske tradisjon, har vore prominente i den offentlege samtalen om saka. Rettsfilosofiske og rettssosiologiske stemmer, som vurderer straffas moralske og sosiale grunnlag og verknader på bakgrunn av ei moralsk forståing av kva mennesket og samfunnet er og bør vere, er knapt å høyre.

Og i dette offentlege ordskiftet er snart det meste som før, dei fleste skribentar skriv som om det dei skriv om, er begripeleg, som om det dei har tenkt tidlegare, føregreip det dei no har opplevd.

I dagleglivets samtalar trur eg det er annleis. Tidvis vekker opplevinga vår av at dette var eit angrep mot kvar og ein av oss, til live det eldste svaret vi kjenner: «Auge for auge, tann for tann.» Men også det svaret – som historisk har gjeve opphav til så mange nye overgrep på offera sine vegner – er utilstrekkeleg: Det er umogleg å tenkje seg ei straff som er stor nok i denne verda. Tenkjer ein slik, må ein søke til dommen om evig pine: Gjerningsmannen skal dømmast til eit inferno der han for all tid sjølv skal oppleve all den liding han har påført dei drepne og dei attlevande: foreldre, søsken og vener som brått blei slått til jorda av trøysteslaus gru og berre sakte, sakte reiser seg igjen, tek innover seg kakofonien frå det offentlege rommet og gradvis kjenner botnlaus sorg bli blanda med andre kjensler.

Dagleglivets samtalar kan også ha sine kloke korrektiv. Som då ein ven av meg, i møtet med mitt mismotige raseri, viste til Raskolnikov. Eg trur eg forstår kva han meinte, sjølv om orda berre kan peike mot meininga. Raskolnikov er, uavhengig av dommen, fordømt. Erkjenner og lever han seg inn i kva han har gjort, er han dømt til pine kvar dag, resten av sitt liv. Gjer han ikkje det, har han likevel stilt seg utanfor det menneskelege, det som bind oss saman som menneskelege vesen.

Eskelands analyse av gjeldande rett overfor dei alvorlegaste brotsverk er farga av si tid, men minner oss om massemordas forferdelege, uendelege omfang. Han held oppe ordskiftet om den norske staten si moglege rolle i slike brotsverk. Han skildrar framveksten av og innhaldet i den internasjonale retten sine svar på brotsverk vi ikkje har sett gjennomført av nordmenn på norsk jord sidan Henry Rinnan. Før no. 22. juli har, for oss, aktualisert den av «brotsverkskategoriane» som boka vier minst merksemd og sett Eskelands drøfting av norsk varetektsfengslingspraksis under overskrifta «Tortur i Norge?» i grelt relieff.

22. juli har vist oss kor utilstrekkelege norske strafferammer er, og fått nokre av oss til å ønskje at dei bør strekkast lenger. Vel vitande om at dei likevel ikkje strekk til. Det finst ugjerningar Justitias vektskål ikkje kan bere.