Medisinsk innsideperspektiv med hjertesukk og brannfakler.
medisin-til-folket

Fakta

 

Øivind Larsen, Atle Fretheim, Ingegerd Frøyshov Larsen, Steinar Westin (red.)
Medisinsk kunnskap
Gyldendal Akademisk, 2012
297 sider
Veil. pris: kr 345

 

I boka Medisinsk kunnskap blir vi invitert inn for å se på det mangfoldige området som utgjør medisinen. Hvordan er kunnskapsgrunnlaget for allmennmedisinen, for spesialisttjenestene, for de helseforebyggende tiltakene? Fra de mange og kompetente bidragsyterne (i hovedsak professorer og ledere av helseforetak) får vi saklige (kliniske!) beskrivelser, hjertesukk og brannfakler. Alle artiklene er velskrevne og tar opp noe viktig, og som helhet betraktet er dette folkeopplysning.

Ny forskning får vi høre lite om, men her er ett eksempel: helgenomsekvensering. Dette innebærer muligheten for å kartlegge enkeltindividers arvemateriale for i neste omgang å kunne foreta grep for å forhindre eventuelle sykdommer man er disponert for, eller for å skreddersy medisinering. Denne forskningen er eksempel på at arven fra Descartes står ved lag, og at det ikke er det hele mennesket som er forskningsobjekt, men dets organer, celler og cellekomponenter. Den naturvitenskapelige og evidensbaserte tenkningen får spille hovedrollen, og alt plunder med mennesket som et samfunnsmessig, følende og kanskje til og med åndelig vesen er sett bort ifra. Den er også et eksempel på at medisinsk forskning har flyttet seg fra de syke til de friske. Vi vil jo ha oversikten over våre liv! Og vi vil jo forhindre at vondt og vanskelig kan skje! Derfor tror vi på fremskrittet, på at store oppdagelser og nyvinninger fortsatt kan gjøres.

Og derfor bevilges det, antar jeg, lassevis med penger til denne typen forskning. Selv om, slik Heiberg viser, det er knyttet enormt med usikkerhet til kunnskapen. Ja, hva er kunnskap egentlig, når man innenfor medisinen snakker om «sannheter» som sjelden varer lenger enn fem år? Ut fra dette eksemplet skjønner vi hvorfor: fordi ethvert funn er omgitt av så mye uvitenhet, og fordi det er så mye usikkerhet omkring det man tror man vet. Her jaktes det på puslespillbrikker man verken kjenner formen eller størrelsen på, eller som kanskje ikke finnes.

De fleste bidragene i boka retter på forskjellig vis kritikk mot det medisinske forskningsfeltet, og så vidt jeg forstår mot forskning som den ovenfor. Fokuset i forskningen er feil. Det forskes ikke på det som virkelig trengs, og hva det er, er for det første spørsmål som allmennmedisinen er opptatt av. Spesialisttjenesten er minimal i forhold til allmennmedisinens oppgaver. For det andre: For at helsetjenestene skal bli bedre, trenger vi mer kunnskap. Det vi ikke vet, må synliggjøres, og så må forskningen styres mot disse hullene. Det tredje er at helse må gis til dem som trenger det mest. Bevegelsen Global Health viser at verdier har sin plass i forskningen. Forskere har også et moralsk ansvar.

Forskning mangler, altså, men også: Metodene er problematiske. Samfunnsmedisinerne Steinar Westin og Øyvind Giæver skriver at når helsetiltak skal iverksettes, så skal de helst iverksettes på basis av evidens, men hva når dette mangler? Faller medisineren da ut av påvirkerrollen? Skal forskningsbasert alltid bety evidensbasert?

En radikal tanke for alle tilhengere av elfenbenstårnet.

Allmennmedisinerne kritiserer ikke bare menneskebildet og idealet om kvantitativ forskning, men også den tradisjonelle, paternalistiske legerollen: «Pasient og lege må finne frem til en felles forståelse av sykdommen.» Bjørn Hofmann, professor i medisinsk etikk, trekker den berørte part inn i selve forskningsprosessen, i det som kalles samproduksjon av kunnskap. Dette innebærer flerfaglighet, men også at ikke-vitenskapelige aktører skal bidra i kunnskapsproduksjonen. Ny kunnskap forhandles frem med blant andre politikere. Dette må være en radikal tanke, i hvert fall for alle tilhengere av elfenbenstårnet og alle med sannhetspretensjoner? Flerfaglighet synes å være veien å gå for de fleste bidragsyterne. Ofte trengs det kvalitativ kunnskap for å kunne formulere en god hypotese. Og så er det dette mennesket, da. Kanskje stenger vi for uendelig mye innsikt ved å opprettholde skillet mellom kropp og sjel? Samfunnsmedisiner Linn Getz og allmennmedisiner Jóhann Agúst Sigurdsson trekker inn fenomenologien og begrepet «den levde kropp». Hvorfor forsker man ikke like mye på kroniske påkjenninger som på gener? Til tross for at det er mye ukjent i forbindelsen mellom levd liv og vond kropp, så viser eksemplet om genforskning at man ikke lar seg skremme av hverken usikkerhet eller det diffuse. Det er tydeligvis en enorm forskjell i tro her, og den har antagelig med paradigme å gjøre.

Det er alltid hyggelig å lese tekster av folk som vil presentere det de brenner for, har kunnskaper og tanker om. I bunnen av alle bidragene ligger kjærligheten til et fag. Det er også hyggelig å lese en bok som er redigert så godt. Flere ganger opplevde jeg at jeg fikk svar på spørsmål og tanker som oppsto under lesning av den ene artikkelen, i den neste. Boka gir et innsideperspektiv. Forhåpentlig vil noe av den undersøkende og åpne holdning som kjennetegner bidragene, nedfelle seg blant de mange praktikerne også. Folkeopplysning til leg(e) og lærd!