Meningen i det meningsløse
LUKK

ANMELDELSE

Meningen i det meningsløse

Av Ragnhild Fjellro

Publisert 13. januar 2016 kl. 13:54

Frittalende og opplysende om hvordan katastrofer blir framstilt i moderniteten, og hvilken betydning framstillingene har.

meningen-i-det-meningsl-se

Fakta
<

Det var med en viss ambivalens jeg valgte å ta med meg en bok om naturkatastrofer inn i det nye året. Men etter å ha lest Kyrre Kverndokks kulturhistoriske analyser av modernitetens mediefortellinger av naturkatastrofer, er mine bekymringer feid til side. Dette er noe annet enn dystre dystopier. Snarere bringer han inn begreper og forståelser som gjør dem både sammensatte, interessante og kanskje ironisk nok: meningsfulle. Hvordan gjør han det?

Gjennom en medrivende innledning, avløst av åtte kapitler, undersøker professoren i kulturhistorie fra Universitetet i Bergen hvordan naturkatastrofer og katastrofeofre er blitt betraktet på avstand fra et skandinavisk og norsk utkikkspunkt. I hovedsak ser han på fortellingene formidlet gjennom TV, aviser og prekener, og i analysene legger han teoretisk vekt på naturkatastrofene som begrepshistorie, som fortelling og som mediehendelser.

Kverndokk gjør mer enn å vekke til live sorg.

Som avgrensning gjør han tre punktnedslag. Del 1 handler om mediefortellinger om jordskjelvet i Lisboa i det tidligmoderne 1700-tallet. Gjennom analyser av øyenvitneskildringer, dikt, eksempelfortellinger og epistler lar Kverndokk katastrofen som hendte 1. november 1755, der tre skjelv og to flodbølger jevnet den portugisiske havnebyen med jorden, tok livet av 25 000–30 000 mennesker og la et handelssentrum i ruiner, bli tydelig igjen.

I del 2 gjør professoren et nedslag rundt århundreskiftet. Vi befinner oss på den kolonialiserte, karibiske øya Martinique. Året er 1902, og vulkanen som den siste tiden har luktet stadig sterkere av svovel, skyter den 8. mai ut en mørk, rødglødende sky med en fart på 500 km/t, og med en temperatur på mellom 200 og 450 grader celsius. Man anslår at i løpet av sekunder dør nesten 30 000 mennesker. Mediehverdagen er nå totalt annerledes. Nyheten sprer seg raskt via telegrafen. Bare i Norge fantes det i år 1900 over 200 aviser, og over 55 millioner utgaver hadde gått i posten. Det er artikler som disse Kverndokk analyserer her, samt et sirkusshow og leserbrev.

I del 3 er vi kommet til senmoderniteten. Den 29. august 2005 skapte den varslede, tropiske orkanen Katarina enorme oversvømmelser, i et New Orleans med trafikkork og bensinmangel. Dike etter dike brast, og til sist lå åtti prosent av byen under vann. Pressedekningen skjer umiddelbart og samtidig, og den kringkastes i alle kanaler. På TV, internett og i avisene. Det er så å si den samme nyhetsstrømmen, med de samme narrativene, som ruller inn i de globale hjem. Så er det da også global oppvarming som skal bli en av de fremtredende tematikkene under dekningen av stormen, og som i boken er viet et eget kapittel.

Menneskelivene som gikk tapt, og de enorme materielle skadene er dypt tragisk å ta innover seg, men Kverndokk gjør mer enn å vekke til live sorg. I del 4 poengterer han at dekningen av katastrofene har anstrøk av såkalt «mørk turisme», som betegner turisme til slagmarker, katastrofeområder og lignende, som kan indikere en tendens til at mediene, med sine imaginære reiser i sine mediterte fortellinger, skaper underholdning av andres lidelser, men også at disse gjennom modernitetens historie danner ritualer. I sine analyser av tekstene og bildene fra katastrofene, og på de ulike tiders betraktninger av katastrofene, viser han hvordan ufattelige og uhåndterlige tragedier gjøres begripelige og kulturelt håndterlige. Ved å sette forestillingene og fortellingsmønstrene i et historisk perspektiv demonstrerer han hvordan vi skaper mening av det meningsløse, og at det er en kulturell strategi. Katastrofene kan brukes som prisme for å forstå kulturelle forestillinger om hvordan verden henger sammen, skriver han.

Kulturhistorikeren er en særdeles god forteller, med et sjeldent smittende engasjement, som også gjør hans bok underholdende å lese. Den er dessuten svært rik på detaljert informasjon ikke bare om de tre naturkatastrofene han har valgt seg ut, men også andre katastrofer og hendelser som har relevans. For eksempel bruker han en god skjerv oppmerksomhet på jordskjelvet i Pompeii, og på teolog og naturviter Erik Pontoppidans epistler. Analysene hans er dessuten interessante i et pressehistorisk lys. Ofte fortelles pressehistorien ved å følge den teknologiske utviklingen, men her er det snarere en bestemt form for innhold som er avgjørende for hvordan pressehistorien skal leses. Det liker jeg svært godt. Men aller best liker jeg analysene hans, og særlig når han oppsummerer og avrunder. De er spenstige, frittenkende, og de er virkelig ytterst meningsfulle.