Menneskeverd i praksis
LUKK

ANMELDELSE

Menneskeverd i praksis

Av Ragnhild Fjellro

Publisert 4. desember 2015 kl. 11:18

Ytterst detaljerte redegjørelser om norske jøder, som i sum formidler et av vår tids viktigste budskap.

menneskeverd-i-praksis

Fakta
<

Det er noen TV-øyeblikk man aldri glemmer. Selv vil jeg alltid huske Mona Levins gråt i NRKs programserie Hvem tror du at du er, der vi følger Levins granskning av sin egen slektshistorie. Mens jeg leser Roger Tronstads bok om jødene på Agder, blir jeg stadig minnet om det TV-øyeblikket.

I sin stilling som førstearkivar ved Statsarkivet i Kristiansand fattet Tronstad interesse for jødene på Agder. Ikke var de spesielt mange, ikke spesielt få. Ei heller var de utsatt for noe helt særegent sammenlignet med resten av landet. I 2010 bestemte likevel Tronstad seg for å arbeide mer målrettet for å kunne gi en grundig framstilling av dem. Selv begrunner han det med at jødene er én av våre fem nasjonale minoriteter, og med at de inngikk i utryddelsesprogrammet under andre verdenskrig. Han ville gi et fyldigere bilde, som også kunne bidra i norsk jødisk historie, i lokal innvandringshistorie og i krigshistorie. Noen vil kanskje savne mer om religion, eller mer statistikk og analyse. Etter min oppfatning står derimot Tronstads nitide og detaljrike utforskinger og valg av perspektiver seg svært godt.

Historiene om jødene på Agder er enestående, autonome og genuine historier. Det finnes over seks millioner slike historier.

Gjennom seks kapitler, sammenholdt av en innledning og en oppsummering, samt fyldige fotnoter og referanselister, presenterer Tronstad oss for et titalls enkeltpersoner som bodde, besøkte eller arbeidet i Aust- og Vest-Agder fra midten av 1800-tallet til etter andre verdenskrig. Til sammen finner han 58 individer av jødisk herkomst, hvorav 43 av dem betraktet seg selv som jøder, eller ble betraktet som det. Han starter i 1851, fordi det var året jødeparagrafen i Grunnloven ble opphevet. Etter et første kapittel om siste halvdel av 1800-tallet kommer vi til handelsaktiviteten mellom 1900–1920. I tredje kapittel er vi i mellomkrigstiden, og fjerde og femte kapittel handler om andre verdenskrig, før siste kapittel tar oss til etterspillet av krigen. Gjennom boka får vi møte den godt integrerte kontoristen, konditorsvennen som konverterte, kjøpmennene, den handelsreisende, skredderen, idrettsmannen, bedriftsstyreren og aktivistene. Vi får se håndskriften til flere, passfoto, bilder av husene de arbeidet i eller bodde i. Uten noen gang å bli sentimental, men med stilsikker, faktaorientert og saklig formidling lar Tronstad enkeltmenneskene få være åpenbare hovedpersoner i sin egen fortelling. Det er et særdeles godt grep. For mens jeg leser om menneskenes liv, deres vilkår, hverdag og skjebner, så blir de levende for meg. Og som en klangbunn ligger den der, Mona Levins gråt.

Gråten kom da hun satt på Holocaust-senteret. Hun hadde nettopp fått overlevert en rapport datert 27. november 1942, dagen etter Donaus avgang. Den var undertegnet av sjefen for statspolitiet, Karl A. Marthinsen. I denne rapporten står navnet på flere av hennes slektninger. De kom aldri tilbake. Og gråten er så skarp, den slår, den skriker. Den river. Og den kommer fra en sorg som ikke er til å bære.

Tronstads bok beviser til fulle at hun ikke er alene. Historiene om jødene på Agder er enestående, autonome og genuine historier. Det finnes over seks millioner slike historier. Og selv om det ikke er til å holde ut, så bør de fortelles. Slik demonstreres menneskeverdet i praksis.