Meteorologene var ikke først til å engasjere seg i klima
LUKK

DEBATT

Meteorologene var ikke først til å engasjere seg i klima

Av Yngve Nilsen, forsker

Publisert 1. mars 2016 kl. 11:34

Forskningsrådet husker ikke egne programmer innen klimaforskning. Det er et godt argument for hvorfor historikere hører hjemme på feltet, skriver Yngve Nilsen.

meteorologene-var-ikke-f-rst-til---engasjere-seg-i-klima


Yngve Nilsen, Forsker ved Uni Research Rokkansenteret

Klimaforskning: I Forskerforums reportasje Den nye klimaforskinga uttaler direktør Camilla Schreiner i Avdeling for klima og polar i Forskningsrådet at «ein gong var klimaforsking noko meteorologane dreiv med. No er også psykologar, kunstnarar og historikarar på saka». Samfunnsvitere og jurister er blant andre viktige nykommere hun nevner. Disse ikke-naturviterne skal i økende grad ha dukket opp i løpet av de seneste 20 årene, hevder Schreiner.

Intuitivt høres det nok riktig ut for mange. Først naturviterne, som studerer harde data med eksakte modeller og som definerer problemstillingene for oss. Dernest styringsvitenskapene, samfunnsvitere og jurister, som kan fortelle oss hvordan vi skal håndtere disse problemstillingene. Og til sist kommer de virkelighetsfjerne humanistene diltende, i håp om å livnære seg på restene. En slik rekkefølge stemmer med utbredte forestillinger om fagenes avgrensede roller i samfunnet, og om hvordan de forholder seg hierarkisk til hverandre.

Meteorologene var ikke det første norske fagmiljøet til å engasjere seg i klimaspørsmål, men et av de siste.

Som historiker vil jeg likevel driste meg til å stille spørsmålet om det var slik det egentlig var. Om ikke av andre grunner, så fordi det dreier seg om en utvikling som ikke ligger avskrekkende langt tilbake i tid, og som jeg selv hadde en viss del i.

I juni 1997 mottok jeg mitt doktorgradsstipend for å skrive om utformingen av norsk klimapolitikk i lys av tesen om «det oljeindustrielle kompleks». I mars samme år hadde representanter for flere geofysiske og meteorologiske fagmiljøer vært samlet til seminar på Triaden i Lørenskog. Seminaret var opptakten til programmet «Regional klimautvikling under global oppvarming», forkortet til RegClim, som markerte disse fagmiljøenes inntreden i den moderne klimaforskningen. Til da hadde forskning på ozonlaget og sur nedbør vært viktig for meteorologene, sammen med tradisjonell klimatologi. Det sistnevnte vil si utarbeidelse av statistikk som tar sikte på å avdekke geografiske klimaforskjeller, altså ikke å spørre etter endringer over tid.

Det forskningsrådfinansierte programmet RegClim kom i gang høsten 1997, altså noen måneder etter undertegnedes doktorgradsarbeid i historie var påbegynt. Mer interessant er det imidlertid at jeg på ingen måte kom til upløyd mark. Jeg hadde fått stipendet fra forskningsrådsprogrammet «Samfunnsmessige rammebetingelser og virkemidler for norsk energi- og miljøpolitikk», forkortet til SAMRAM. Dette var et samfunnsvitenskapelig program, dominert av statsvitere og samfunnsøkonomer, som den gang fremdeles ble kalt sosialøkonomer. Flere av disse forskerne hadde da allerede vært engasjert på feltet i nærmere ti år. Særlig er det grunn til å framheve Forskningsavdelingen hos Statistisk Sentralbyrå, og deres prosjekt «Studier av industri, miljø og energi», SIMEN, som ble gjennomført i årene 1988–89. SIMEN ble startskuddet for sosialøkonomenes nøkkelrolle som premissleverandører for en livlig norsk klimapolitisk debatt i første halvpart av 1990-årene. Spørsmål om CO2-avgifter, kvotehandel og såkalte «Kyoto-mekanismer» er alle resultater av norske sosialøkonomers innspill i disse årene.

Satt på spissen var altså ikke meteorologene det første norske fagmiljøet til å engasjere seg i klimaspørsmål, men ett av de siste.

Det kan innvendes at jeg så langt bare har beskrevet norske forhold. Andre meteorologiske miljøer som tradisjonelt står nær det norske, var tidligere på ballen. Den svenske meteorologen Bert Bolin ble for eksempel den første lederen for FNs klimapanel i 1988. I 1990 ble det innflytelsesrike UKMO Hadley Centre for Climate Prediction and Research opprettet i tilknytning til The Meteorological Office i Storbritannia. Inntil da hadde spørsmålet om klimaendringer spøkt i kulissene blant enkelte meteorologer og geofysikere helt siden mellomkrigstiden. Det som definitivt gjorde dette litt sære feltet til et storstilt naturvitenskapelig satsingsområde, var imidlertid den internasjonale oppfølgingen av rapporten fra FN-kommisjonen for miljø og utvikling Our Common Future fra 1987. Dette var et prosjekt som fortrinnsvis hadde en økonomifaglig og samfunnsvitenskapelig agenda, med vekt på økonomisk vekst og fordeling. Også det norske sosialøkonomiske miljøet ble sterkt inspirert av denne rapporten.

Mitt poeng her er imidlertid ikke å peke ut hvem som var først, men å minne om at framveksten av et så komplekst felt som klimaforskningen og klimapolitikken har skjedd ved samspillet av et bredt spekter av ekspertise helt fra starten av. Ikke-meteorologer har satt på dagsordenen spørsmål om hvilke konsekvenser mulige klimaendringer og ulike former for klimapolitikk kan ha for samfunnet, noe som i sin tur har stimulert meteorologer og andre geofysikere til å spørre om hvorvidt og eventuelt hvorfor klimaet endrer seg.

Hesselberg så på et varmere klima i Norge som en udelt positiv utvikling, og ingenting å slå alarm om.

Vi kan finne eksempler på dette som ligger atskillig lenger tilbake i tid. Den første norske meteorologen som argumenterte for at det fant sted en global oppvarming, var Meteorologisk institutts daværende direktør Theodor Hesselberg i 1930-og 1940-årene. Instituttet hadde på det tidspunktet samlet enorme mengder klimatologiske data siden etableringen i 1866, men selve muligheten for at klimaendringer kunne finne sted i historisk tid, var stadig en ny og fremmed tanke. Inspirasjonen til å bruke de klimatologiske dataene til å forske på dette spørsmålet fikk Hesselberg fra flere hold, også utenfor meteorologien. Blant dem var «flere historikere som er av den mening at klimavariasjonene har spilt en betydelig rolle», skrev han i sin artikkel om klimaendringer i tidsskriftet Naturen i 1940.

Hesselberg så på et varmere klima i Norge som en udelt positiv utvikling, og ingenting å slå alarm om. Det senere forsøket på å etablere et «Institutt for vær- og klimaforskning» på Blindern i 1950-årene sprang derimot ut av bekymring. NVE-direktør Fredrik Vogt hadde fryktet at et varmere klima ville føre til hyppigere tørrår. Det nevnte forskningsinstituttet gikk imidlertid i oppløsning av administrative årsaker, noe som igjen kan bidra til å forklare at det ikke fantes noen norsk tradisjon å spinne videre på da spørsmålet kom tilbake for fullt i 1980-årene.

For ytterligere utdypninger og dokumentasjon av norsk klimaforskning i tidlig og senere tid henviser jeg til kollega Magnus Vollset og undertegnedes bok om meteorologiens historie i Norge, som blir lansert i oktober.

I løpet av de siste 20 årene har Forskningsrådet spilt en sentral rolle for norsk klimaforskning, og det føles derfor litt underlig å måtte minne institusjonen om dens egne programmer. Samtidig kan det tjene som et argument for hvorfor historikere hører hjemme på feltet, kanskje et vel så godt argument som at de kan studere «korleis klima har prega tidlegare samfunn». Det finnes nok for historikere å skrive om også når det gjelder hvordan vårt nåværende samfunn forstår og håndterer klima og klimaendringer.