Akademia har utviklet seg fra å være den store kjærligheten til å bli så fremmed og usympatisk at noen opplever skilsmisse som eneste alternativ.
Merete Thomassen, førsteamanuensis ved Det teologiske fakultet, UiO. Foto: Vårt Land

Hvorfor gidder flinke folk å bli i akademia? Åste Dokka stilte nylig dette spørsmålet i en kronikk på Forskerforum.no. Ja, det er et godt spørsmål, et viktigere spørsmål enn hvorfor folk faller ut. Hvorfor bli? Det er mange opplagte grunner til å gå, grunner som allerede er identifisert av mange andre, til ikke å orke å satse liv og helse i et universitetssystem: Tellekantene, målstyringa, strategiplanene, de spisse albuene og de lange arbeidsdagene. Men Åste Dokka løfter debatten enda et hakk, noe som jeg leser som en utfordring til å gå tilbake og huske hvorfor mange av oss i sin tid forelska oss i akademia, og hvor fremmed og tidvis usympatisk den store kjærligheten har utvikla seg til å bli; så fremmed og usympatisk at skilsmisse gjenstår som det eneste alternativet for noen.

LES OGSÅ: Hvorfor universitetet mister flinke folk

Det målbare vi gjør, måles, og det ikke-målbare vi gjør, som utgjør en langt større del enn det målbare, måles også på de samme premissene.

For noen av oss var møtet med akademia en oppdagelse av at det helt ordinære kan snakkes om på et metanivå. Det trivielle ved eksistensen: å være en kropp, å føle meningsløshet, å tro på en guddom, å være i konflikt med andre, å leve i et solsystem, å bruke redskaper for å utføre et arbeid, å organisere et samfunn, alt dette, og mye mer, har akademia alltid forsøkt å trenge dypere inn i. Det krever realkunnskap og gode metoder, det krever fordypning, og det krever engasjement, sensitivitet og intuisjon. Hvert fakultet, institutt og fagenhet på universitetene beskjeftiger seg på ulike måter med dette. Og hvorfor driver vi med det? For å forstå vår egen tilværelse bedre, og om mulig, forbedre den. Det er et kulturoppdrag, et samfunnsoppdrag, et akademisk kall. Oppdagelsen av at andre har tenkt tanker om dette gjennom årtusener, og at det allerede fantes et språk og en metode for dypere erkjennelse, gjorde at mange av oss ønska å gå inn i et livsvarig forhold til akademia. Den akademiske utdanninga har gitt en mengde mennesker forutsetninger for, som Åste Dokka skriver, «å løse oppgaver i min kontekst.» Disse oppgavene kan være å gi gjennomsnittlige studenter en god utdanning, løfte den offentlige samtalen om fagfeltet et par hakk, og å fortolke det livet vi lever akkurat her og nå. For mange akademikere, meg sjøl iberegna, er dette målet, å videreføre den akademiske tradisjonen, eller forholdet, om du vil, på disse premissene.

Så har det skjedd noe med akademia. Måla har endra seg. Målet for de akademiske institusjonene er nå å bli best i verden. Åste Dokka sammenlikner det med å prøve å bli verdens høyeste mann, noe som ikke har egenverdi. Det som har verdi, er å være høy nok til å løse de oppgavene en er satt til å løse. Dette har den akademiske utdanninga alltid gitt gode forutsetninger for, og mange av oss har vært villige til å bruke livet på å gjøre vårt for å nå dette målet. Vi har sett verdien av å forstå og fortolke det ordinære, blant annet ved å danne og utdanne studenter, forske, skrive og formidle.  Helt til vi en dag plutselig har skjønt at vi ufrivillig har blitt påmeldt verdensmesterskapet i å bli verdens høyeste mann. Vi måles. Det målbare vi gjør, måles, og det ikke-målbare vi gjør, som utgjør en langt større del enn det målbare, måles også på de samme premissene.

Å være gjennomsnittlig, å være god nok, i blant dårligere enn gjennomsnittet, og i blant bedre, det er et realistisk og høyverdig mål.

Svend Brinkmann, den danske psykologen som har blitt kjent for sin kritikk av målstyrings- og selvutviklingsparadigmet, forteller i boka «Stå imot» at han og kollegene skulle jobbe med å utvikle visjoner for instituttet han er ansatt på. Brinkmann skriver: «… det vakte ingen begeistring da jeg foreslo at vi burde strebe etter å bli et middelmådig institutt. Jeg mente det var et realistisk mål som var verdt å etterstrebe for et lite universitet i utkant-Danmark. Men i dag skal jo alt være ‘i verdensklasse’ eller av ypperste kvalitet, og veien dit er brolagt med fokus på muligheter og suksesser.» (Brinkmann 2015:55)

Jeg synes middelmådighet burde være et strålende mål også for Universitetet i Oslo (UiO). Vi er små, vi ligger i en enda fjernere utkant enn Danmark, og vi er unge i verden, bare to hundre år. Vi burde være mer enn stolte over bare å finnes. Jeg ville være stolt av å jobbe på et universitet som har som mål å være middelmådig.  Å være gjennomsnittlig, å være god nok, i blant dårligere enn gjennomsnittet, og i blant bedre, det er et realistisk og høyverdig mål. Det vitner om briljans å ha innsikt nok til å skjønne at middelmådighet er et eksistensielt vilkår. At akademikere kan mer enn ikke-akademikere om fagfeltet sitt, det ser jeg som en selvfølge. Men at alle forskere ved UiO forutsettes å være potensielle Nobelprisvinnere, eller i den berømmelige forskningsfronten, gjør det oss egna til å fortolke de trivialitetene livet for det aller meste består av?

De fleste forelskelser kræsjlander i en erkjennelse av at den fortryllende utvalgte bare er helt ordinær, med dårlig morgenånde og irriterende uvaner. I blant utvikler forelskelsen seg til kjærlighet. I blant ender forholdet når forelskelsen går over. Om akademikerne dumper UiO, om UiO dumper akademikerne, eller om partene synes at det er forsøket verdt med parterapi for å redde forholdet, gjenstår å se. Uansett er resultatindikatorer en lite egna måte å finne ut av om kjærligheten er liv laga.

 

LES OGSÅ:

– Universitetene blir drevet som fabrikker