Motgift etablerer gode utgangspunkter for videre debatter og tetter hull i den norske meningsproduksjonen.
mot-st-rre-forst-else

Fakta

 

Sigve Indregard, Håkon Kolmannskog, Ingrid Wergeland og Bendik Wold (red.)
Motgift. Akademisk respons på den nye høyreekstremismen
Flamme forlag og Forlaget Manifest, 2012
429 sider
Veil. pris: kr 379

 

Oppdraget er enkelt: Drøyt tjue norske akademikere kommenterer hver sin påstand i Breiviks «manifest». De fordeler seg på fem hovedområder: islam, demografi, feminisme, offentlighet og flerkultur. Planen er å ta til motmæle, både overfor representative deler av Breiviks oppfatninger, men også standpunkter vi kjenner igjen fra den offentlige samtalen. Motivasjonen: Høyreekstremisme kan ikke bekjempes med moral som ikke-vold, toleranse og nestekjærlighet alene. Kunnskap er nødvendig. Lykkes akademikerne med oppdraget?

Artikkelsamlingen har vakt en viss debatt, og fått kritikk fra ulikt hold, blant annet for ikke å bringe inn mer enn hva vi allerede har hørt i pressen det siste året, for ikke å inkludere kriminologer og for å farges for sterkt av tankesmia Manifests venstreorienterte perspektiver. Noe av kritikken er berettiget. Antologien får ikke sagt alt som er å si om høyreekstreme holdninger fra alle vinkler, eller listet opp alle gyldige årsaksforklaringer til konflikter og terror. Og det er noe vekslende kvalitet på artiklene.

Men det positive veier tyngre. Boken etablerer gode utgangspunkter for videre debatter. Akademikerne, som i hovedsak består av humanister fra fag som sosialantropologi, medievitenskap, litteraturvitenskap, religionshistorie, teologi og sosiologi, evner stort sett å spenne ut et bredt lerret der jeg som leser kan hente innsikt både fra velkjente perspektiver, og fra fagretninger som er nye for meg. Formidlingen er dessuten gjort relativt lett tilgjengelig gjennom en fruktbar, journalistisk form der artikkelforfatterne får starte i det tilsynelatende enkle og konkrete. Begynne med en påstand som er lett å forstå, lett å rives med av. Det kan være Oslo gettoiseres, eller Islam er en kvinneundertrykkende religion, eller Kulturrelativistene skjuler sannheten om muslimene, eller Fredelig sameksistens med muslimene er umulig. Påstandene skaper både nysgjerrighet, konstruktiv irritasjon og motiverer for videre lesning. Det gjør lesningen av historiske tilbakeblikk, teoretiske gjennomganger og kompliserte resonnementer både aktuell og tilfredsstillende.

Den viktigste grunnen til at boken etter min mening lykkes, er tankegodset den samler mellom to permer. Perspektivene, vinklingene, forsknings- og historiereferansene kan tette hull i en norsk offentlighets meningsproduksjon, som etter angrepet 22. juli bærer preg av forenklinger, forvirring og et slags kollektivt behov for en omsorg større enn oss selv. Boken tilbyr med andre ord alternativer til å «kreve noens avgang», «plassere skyld» eller «fordele ansvar» for å få revansj over «det vonde». Gjennom sin demonstrasjon av at det eksisterer en overflod av kunnskap, representerer den derimot en annen begynnelse og en annen fortsettelse, ved nennsomt å ta fatt på den lange, krevende veien mot å forstå, både ved å konfrontere og belyse de tilsynelatende enkle, men svært kompliserte påstandene.