Jobber vitenskapelig ansatte så mye ut over normalarbeidsdagen at det tilsvarer sosial dumping? spør Gudmund Dalsbø fra UiO.

Rektor Stølen og laget hans har sagt at de vil jobbe hardt for å få redusert andelen midlertidig tilsatte ved Universitetet i Oslo. Det er bra. De bør også se på arbeidstida til mange av dem som arbeider her.

Jeg prøver samtidig strengt, men vennlig å påpeke at dagen og uka er over og at alle bør gå hjem.

Når jeg avslutter arbeidsuka mi på fredager, har jeg gjort det til en vane å gå innom til «mine folk» for å si god helg, skriver Gudmund A. Dalsbø. Foto: UiO

Jeg som skriver dette, arbeider som administrativ støtte for ei gruppe vitenskapelig tilsatte, hvorav rundt et dusin er ph.d.-studenter og postdoktorer og ei handfull er fast ansatte. Muligens er dette et vel beskjedent grunnlag for bastante slutninger, men jeg våger meg likevel frampå. Når jeg avslutter arbeidsuka mi på fredager, har jeg gjort det til en vane å gå innom til «mine folk» for å si god helg. Jeg prøver samtidig strengt, men vennlig å påpeke at dagen og uka er over og at alle bør gå hjem. Det har sjelden den effekten det burde ha. Noen av de nyankomne skvetter til og forklarer hvor mye de har å gjøre, mens mer vante smiler av den sedvanlige spøken.

Men det er jo ingen spøk. Normalarbeidsuka er slutt klokka 15.45 fredag – for alle. Jeg er klar over at akademia har tilsneket seg muligheten til å definere stort sett alle vitenskapelige stillinger som «særlig uavhengige» og derfor unntatt de fleste av arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstid. Jeg trur dette er ei uavhengighet som er nokså fremmed for de fleste innen kategorien – ei uavhengighet som i stor grad består nettopp i å sitte på kontoret langt utover kvelden, på fredager så vel som andre dager.

La oss se på de «særlig uavhengige» doktorgradsstipendiatene. De er tildelt lønn i tre arbeidsår for å produsere ei avhandling. Av denne tida går gjerne et par måneder med til arbeidet med å søke opptak til doktorgradsstudiet og 3–5 måneder til å vente på disputas, perioder der det også er ønskelig med lønn til å betale sitt livsopphold. Altså er det i praksis rundt to og et halvt års tilsettingstid til det forventa forskerarbeidet. Det finnes sikkert statistikk på hvor mange som blir ferdige i løpet av denne tida. Jeg tviler på at det er særlig mange. Svært mange må tigge seg til forlengelser, eventuelt melde seg på arbeidsmarkedet. Og dette til tross for at de underveis i stor grad benytter kvelder, helger og ferier til sitt «særlig uavhengige» virke.

Om vi antar at det gjerne er de klokeste hodene som får disse stillingene, er vel konklusjonen enten at stipendperioden er for kort eller at forskningsprosjektet er for omfattende. Om det siste er tilfelle, betyr det at universitetet bedriver utstrakt sosial dumping ved at de som betaler (departement, NFR, bedrifter) fra hver stipendiat får levert en mengde forskning som det egentlig burde være halvannen eller to personer for å produsere.

Det er grunn til å spørre om ikke dette er rovdrift på tilsatte og i mange tilfeller også brudd på arbeidsmiljøloven § 10-2 (1): «Arbeidstidsordninger skal være slik at arbeidstakerne ikke utsettes for uheldige fysiske eller psykiske belastninger, og slik at det er mulig å ivareta sikkerhetshensyn.» Dette er for øvrig en av de få arbeidstidsbestemmelsene i loven som også gjelder for de «særlig uavhengige». For lang arbeidstid går ut over helse og sosialt liv. I tillegg svekker det universitets- og arbeidsdemokratiet ved at folk ikke har kapasitet til å ta på seg verv.

På universitetene insisterer vi på å være så «særlig uavhengige» at mer enn halvparten av arbeidsstokken har ei faktisk arbeidstid som på 1800-tallet.

Mitt inntrykk er at tilsvarende sosial dumping gjelder for postdoktorer og andre prosjektfinansierte, der en iblant kan undres på hva som fastsettes først: forskningsarbeidets omfang eller dets varighet. Også for mange av de faste vitenskapelig tilsatte er arbeidstida lang og lengre enn lang.

Som sagt betviler jeg ikke at denne praksisen er å regne som lovlig. Men er den riktig? I 1918 – altså for hundre år sia – tok de første gruppene i den norske fagbevegelsen åttetimersdagen, som så blei lovfesta året etter. Regulering av arbeidstida har vært et nøkkelelement i oppbygginga av velferdsstaten. Førtitimers uke har lenge vært lovfesta, og de fleste tariffer opererer med 37,5 timer. Mange snakker om at det snart bør være på tide med en ytterligere reduksjon. Men på universitetene insisterer vi på å være så spesielle og «særlig uavhengige» at vi kan tillate oss at mer enn halvparten av arbeidsstokken har ei faktisk arbeidstid som på 1800-tallet. Vi er i sannhet «et grensesprengende universitet», som det heter i UiOs strategidokument.

Innlegget er først publisert av Uniforum.

Les mer:

Forskere vil ta fritiden tilbake