Det særegne ved profesjonsutdanningene blir ikke tatt hensyn til. Derfor lider de under universitetssatsingen, mener Sigurd Haga.

De profesjonsutdannende høgskolene har i de siste tjuefem åra blitt gjenstand for omfattende endringer. 98 utdanninger ble til 26 store institusjoner. Felles lov for universiteter og høgskoler har gitt drivkraft til en storstilt universitetssatsing. Og universitets- og fusjonsentusiasmen bare fortsetter. Nå har vi fått kvalitetsmeldingen, som skal løfte undervisningen.

Det har ikke skortet på gode intensjoner. Det vi har savnet, er de faglige begrunnelsene, en grunnleggende argumentasjon med utgangspunkt i profesjonsutdanningenes behov og verdier og i profesjonsutdanningenes samfunnsgitte oppgaver.

Paradoksale konsekvenser 

I dag innser stadig flere at universitetssatsingen har fått paradoksale konsekvenser. Et tydelig uttrykk for dette framgår av kronikken i Aftenposten den 14. februar. Der forteller professor Elisabeth Gording Stang: «Overgangen (til HiO) fra Universitetet i Oslo, hvor jeg hadde studert i syv år og arbeidet i ti år, ble et akademisk kultursjokk. Fokuset var på undervisning, ikke på forskning. Aldri før hadde jeg støtt på problemstillinger som «hva gjør vi med studenter som faller ut». Jeg var vant med at de som falt ut forsvant.» Hun skriver også at med litt ekstra støtte, vil noen av de mest sårbare studentene kunne bli de fineste yrkesutøverne. «Men det tar tid å følge opp studenter.»

Les også: – Hvorfor skal vi bli universitet? 

Det Elisabeth Gording Stang her får klart fram, er at profesjonsutdanningene, på noen avgjørende måter, skiller seg fra det moderne forskningsuniversitetet. Denne forskjellen har det ikke blitt tatt hensyn til ved de store endringene. Dersom denne forskjellen var erkjent, burde vedtaket om å endre høgskoles status til universitet, blitt fattet etter en grunnleggende fag- og vitenskapsdebatt om:

  • praksisfagenes fagforståing
  • tenkemåter og kunnskapstyper
  • fagkultur og faglige lærings- og arbeidsmåter
  • innholdet i utdanningene
  • grensene mellom utdanninger

En slik grunnleggende og dannende fagdebatt om formål, om forholdet mellom praksis og teori og om hvilke interesser profesjonskunnskapen og profesjonsutdanningene er til for, burde være en obligatorisk del av virksomheten i akademia. Dette dreier seg om høgskolens og profesjonsutdanningenes sjølforståing, om hvordan utdanningene definerer, begrunner, framstiller og praktiserer sin faglighet.

Les også: Karl-Fredrik Tangen: – Å være universitet er blitt litt som å være restaurant med rene toaletter

Min erfaring er fra Høgskolen i Oslo, som senere ble slått sammen til  Høgskolen i Oslo og Akershus. Da mange profesjonsutdanninger ble samlet på Bislett, fikk vi to nye faglig-administrative nivåer «over» utdanningene. Hvor fikk, eller hvor tok disse nivåene (mange av) sine arbeidsoppgaver fra?  Fra utdanningene. Men konsekvensene av endringene har det ikke vært lett å få forståelse for hos de styrende. Representantene for den hegemoniske kunnskapstypen har ikke vist interesse for hva som skjer med utdanningene, den faglige læringen og fagutviklingen når…

  • utdanningskollektivet blir fratatt faglige og fagadministrative oppgaver
  • utdanningskollektivet reduseres som faglige problemløsningsfellesskap
  • definisjonsmakta flyttes fra dem som har det konkrete, reelle ansvaret for studentenes utdanning og til instanser over og utenfor utdanningene

Vil du holde deg oppdatert på nyheter om forskning og høyere utdanning? Følg Forskerforum på Facebook! 

I perioden jeg har omtalt, har en ikke-akademisk styringstenkemåte fått stor utbredelse også innen utdanningsfeltet. New Public Management (NPM)-tenkemåten har erobret maktposisjoner og den sunne faglige fornuft. Ifølge NPM-logikken trenger ikke ledere ha fagkunnskap. Ledelse er et eget fag og trenger ikke begrunnes. Det tilhører maktas logikk å ta sin egen tenkemåte for gitt. Men skal vi tillate det i akademia?

Utenfra-styring og merittering

For profesjonshøgskolens primærpersonale har tyngdeforskyvinga fra utdanningskollektivet til administrasjon og forskning ført til statusforskjeller og til splittelse mellom den undervisende og studentveiledende virksomheten og den forskende/fagadministrative. I fag- og vitenskapsrefleksjonens fravær, har det administrative regimet vært en pådriver for en alternativ sosialiserende struktur. Utenfra-styring, akademisk merittering og individuell karriere er blitt stadig viktigere. Den identitetsdannende virksomheten, som tidligere var forankret i utdanningens samfunnsgitte formål, i det faglige håndverket og i fagkulturens normer, er blitt svekket.

Les også: Nobelprisvinner Edvard Moser: – Publiseringskrav gir dårlig forskning

For meg ser dette ut som en omfattende målforskyvning. En kursendring. Et tradisjonsbrudd. Tegnene på at dette, for profesjonsutdanningene, har ført til redusert utdanningskvalitet, tap av arbeidsglede og status er urovekkende store. En utvikling tvert i mot intensjonene. Og for høgskolen: et intellektuelt og institusjonelt forfall.

Det finnes både faglige og demokratiske begrunnelser for en korrigerende utviklingsretning og for å etablere institusjonaliserte strukturer for forpliktende fagdebatt:

  • for å rydde i begrepene og å gi et løft for de praktiske, de verdiforankrede og yrkesorienterte utdanningene, et løft for den normative refleksjonen
  • for at studentene skal få innøve og integrere den faglige refleksjonen i det faglige håndverket, – for å opparbeide en trygg faglig identitet
  • for å motvirke vertikaliseringen av strukturer, tenkemåte og adferd
  • for å reetablere lærerne som utdanningsinstitusjonens primærpersoner og utdanningene som profesjonshøgskolens (eventuelt profesjonsuniversitetets) grunnenhet.

Les også: New Public Management er den største trusselen mot god forskning

En ny positivismedebatt kan bli en slik konstituerende debatt. En intellektuell opprydding. Behovet er kanskje ikke like stort i alle profesjonsfag, men en slik grunnleggende debatt vil utfordre den hegemoniske kunnskapsforståelsen og det symbiotiske forholdet mellom den økonomisk-administrative rasjonaliteten og det kunnskaps- og vitenskapssynet som (implisitt og uerkjent) ligger til grunn for den uproblematiserte fusjons- og universitetsdrifta. I dag framtrer det positivistisk inspirerte kunnskapsidealet blant annet som krav om forskningsbasert kunnskap, evidensbasert praksis og tellekantproduksjon. Det har brøytet seg fram og er i ferd med å okkupere tenkningen i utdanningsinstitusjonene helt ned i barnehagen.

Det er som om positivismedebatten ikke har eksistert.

Hvor er det blitt av universitetets idé – i alt universitetsstrevet?

Vi trenger en tredje positivismedebatt

Arbeidet for å heve profesjonsutdannernes og profesjonsutdanningenes status må bestå av noe mer enn å kopiere universitetets former og en blind overtaking av forskningsuniversitetets tenkemåte og belønningssystem. Jeg mener vi trenger en tredje positivismedebatt.

En grunnleggende fagdebatt er ikke et ønske om reprise på 1960- og 1970-åras norske positivismedebatt. Den debatten, som jeg velger å omtale som den andre positivismedebatten, ble i Norge initiert av Hans Skjervheim i slutten av 1950-åra. Den dreide seg om samfunnsvitenskapens og humanioras teoretiske grunnlag.

Det vi kan omtale som den første positivismedebatten, foregikk hundre år tidligere. Den er knyttet til Wilhelm Diltheys navn. Han drøftet skillet mellom den forklarende naturvitenskapen og den forstående åndsvitenskapen. Skjervheim gikk et skritt videre, fra forståing – til å legge vekt på den praktiske fornufta, på deltaking og dialektikk.

Les også: Å forberede en forelesning kan ta dag og natt

Nå bør vi ta et neste skritt, til de yrkesorienterte profesjonsutdanningene. Det danningsopplegget jeg foreslår bør foregå på en annen måte enn universitetets forberedende (nå ex.fac og ex.phil). Det kan organiseres som en integrert del i to læringsløp: som en integrert del i hele studentenes opplærings- og danningsprosess og som en integrert del i de utdanningsansattes lærings- og videreutdanningsforpliktelser.

Forslaget tar utgangspunkt i den praktiske orienterte profesjonskunnskapens samfunnsoppdrag og i profesjonsutdanningenes egenart, verdier og behov. Her kan innsikten fra universitetets forberedende og fra positivismestriden, både arven etter Arne Næss og etter Hans Skjervheim, både saklighetskrav og deltakerperspektivet, gi retningsgivende hjelp når ideen om vitenskapliggjøringen/akademiseringen av profesjonsutdanningene, på de praktiske, yrkesrettede fagenes premisser, skal utformes.

Ny undersøkelse: Dette mener norske forelesere om studentene sine

I boka Men slikt foregår da ikke i Norge, som ble lansert ved HiOAs Seniorkompetansesenter den 8. mars, konkretiserer jeg hvordan den faglige refleksjonen kan institusjonaliseres.

Les også: 

Her er de mest og minst fornøyde studentene i Norge