Av Kjetil Vikene
Publisert 13. desember 2017 kl. 12:41
Helt nylig brukte en stortingspolitiker på høyresiden ordet «forskning» som skjellsord i en debatt om disiplin i skolen, på den norske, offentlige kringkasteren NRK.
Boken tar for seg fire århundrer, fra 1600-tallet til vår tid, og er redigert av Merete Roos, professor i historie ved Høgskolen i Sørøst-Norge, og Johan Tønnesson, professor i sakprosaforskning ved Universitetet i Oslo. De fleste bidragsyterne, som dekker hele Norden foruten Island, har en fot i humaniora, selv om noen også har naturfaglig bakgrunn. Mest plass får 1800-tallet, da moderne vitenskap satte inn nådestøtet mot «de ældre Tiders Vildfarelser og Fordomme» (et sitat fra naturviteren, biskopen og folkeopplyseren Johan Ernst Gunnerus). Minst handler det om «vår tid», som forordet lover. Kildematerialet er ikke så mye vitenskapelige skrifter som populærvitenskapelige bøker, tidsskrifter, aviser, reklametekster og møtereferater – det vi kanskje kan kalle offentlige derivater av den «egentlige» vitenskapen. Boken har et «tekstanalytisk» premiss, det vil at tekstene leses i lys av de kulturelle og intellektuelle strømningene i tekstenes samtid, og tar mål av seg å stille «spørsmål som kan belyse hvordan naturvitenskapens utvikling har formet samfunnet vårt».
Med et utgangspunkt i Kants definisjon av opplysning som «menneskets utgang fra dets selvforskyldte umyndighet» («Hva er opplysning?»), er boken et kjærkomment bidrag for å forstå det historiske forholdet mellom kunnskap, viten og samfunn i Norden. Boken favner vidt, men også ujevnt. Kapitler om geologi og geografi, kropp og medisin har høyest frekvens. Den midterste delen av boken består av fire kapitler som tar for seg naturvitenskapelig folkeopplysning i Norge, Sverige, Danmark og Finland med ankerfeste midt på 1800-tallet. Kun to av bidragene kan vel sies å handle om vår tid – kapitler om «kunnskapsbasert medisin» og «O-fagssyndromet». Boken er ordnet historiekronologisk, vi begynner på 1600-tallet og ender på 2000-tallet, men underveis i lesingen tar jeg meg i å tenke at boken hadde vært tjent med å være redigert i tematiske bolker, gjerne med en overordnet innledning eller oppsummering for hver bolk. For bortsett fra en løst definert «tekstanalytisk» fremgangsmåte, er det enkelt å kritisere boken for å mangle en samlende teoretisk tråd. Da blir til gjengjeld bokens mest positive overraskelse det sterkt kritiske etterordet til svenske Sverker Sörlin. Han går hardt til verks og kritiserer tekstsamlingen for nettopp å mangle en samlende idé, et felles sett med fremgangsmåter og spørsmål i møte med de sprikende tematikkene. Han forslår også fremgangsmåter som burde vært tatt i bruk i større grad, og antyder hvordan arbeidet bør videreføres under en større horisont av «kunnskapshistorie». Men han påpeker ikke minst at den nærværende tekstsamlingen er et pionérarbeid. Da jeg leste dette etterordet ble jeg glad. Redaktørene viser med dette viser en genuin vitenskapelig holdning: God forskning skal problematisere seg selv og generere nye spørsmål, og det gjør denne samlingen så visst. Jeg ble også litt sur, for etterordet er så godt skrevet at en anmeldelse av boken nærmest virker unødvendig. Mitt råd: Leser du etterordet først, får du mye mer ut av resten av tekstene.
Så hva har jeg lært av denne boken? For det første at kamp om kunnskap har helt ideologiske og realpolitiske konsekvenser, som for eksempel når kartene over Sverige/Norge skulle tegnes før og etter unionen med Sverige i 1814: «Nye kart måtte tegnes, nye mentale kart måtte fremkalles.» Like gjennomgående er kampen mellom progressive intellektuelle krefter som tror at et opplyst folk utvikler samfunnet til det bedre, og kristen-konservative politiske ideologier som er redd kunnskap skal ødelegge etablerte samfunnsstrukturer. I en fotnote i et kapittel om «O-faget» blir vi minnet om at det ikke er mer enn 30 år siden Kirke- og utdanningsdepartementet, under statsråd Kjell Magne Bondevik i Willochs regjering, mente at «Skolen må opplyse om at det ikke foreligger noe endelig svar når det gjelder menneskehetens historie, og at det ikke behøver å være noe motsetningsforhold mellom naturvitenskapelige teorier og Bibelens lære om skapelsen.».
At kampen for folkeopplysning er et pågående prosjekt, er også tydelig når en annen norsk, folkevalgt stortingspolitiker på høyresiden kan si: «Min sunne fornuft gjør det vanskelig å tro at klimaendringene er menneskeskapte.»
