Gjennom sine samtidsrefleksjoner viser denne «åpen tilgang»-boken hva vi skal med humaniora.

omslag-oxfeldt

 

Elisabeth Oxfeldt (red.)

Skandinaviske fortellinger om skyld og privilegier i en globaliseringstid

Universitetsforlaget, 2016

181 sider

Veil. pris: kr 349

Denne «åpen tilgang»-boken, som også finnes i fysisk format, peker helt fra starten på at skandinaver nesten er skjebnebestemt til å føle skyld i en verden der vi hele tiden konfronteres med de andre: «Barnearbeideren som syr de klærne vi kjøper, er et eksempel.» ScanGuilt er et forskningsprosjekt forankret på HF ved UiO, og bokens redaktør Elisabeth Oxfeldt er professor i nordisk litteratur. Hovedtyngden blant bidragsyterne ligger i dette fagfeltet, med innslag av tilstøtende humanistiske fagfelter. Prosjektet forsker på denne skandinaviske skyldfølelsen og på vår ambivalente kulturelle identitet, og på hvordan disse formidles gjennom kunst og retorikk. Målet er å skape samfunnsendrende debatter, blant annet ved å bidra til å kritisere det uskyldsrene skandinaviske selvbildet, «til tross for at Norge er blant verdens største våpeneksportører, investerer i inhumane våpen gjennom oljefondet, og har drevet massiv undertrykkelse av blant annet egne urbefolkninger til helt inn i moderne tid.»

En formulering om at prosjektet krever «en forståelse av relasjoner mellom skyldfølelse og maktstruktur» er forlokkende, og innstifter noe som er gjennomgående i boken: Hvordan ulike typer makt posisjonerer seg i forholdet mellom oss og de andre, og hvordan maktposisjoner uttrykker, avfeier, innstifter og forholder seg til denne privilegertes skyldfølelse. Mye av det idéhistoriske og teoretiske grunnlaget som brettes ut i bokens innledning, hentes fra nyere fransk filosofi – postkolonialisme, postfeminisme, postmarxisme – og moderne affektteori. Med dette i offentligheten utskjelte utgangspunktet kommer første bidrag som på bestilling: Frode Hellands kritikk av tv-serien Hjernevask. I en stringent gjennomgang av serien viser han at serien forsvarer den hvite, vestlige mannens privilegier, har en svak forståelse av rase, klasse og kjønn, og målbærer en farlig selvforherligende ideologi som overser vestlige lands rolle i krisen i verdenssystemet. Og han gjør det ikke ved å ta humaniora i forsvar, men ved å kritisere seriens skinnobjektive utlegging av realvitenskap og biologi. Hellelands gode bidrag får stå som eksempel på bokens modus: I bokens første del – som handler om selvfremstilling av det norske («oss») – skriver forfatterne kritisk om norske partilederes holdninger til den syriske flyktningkrisen, Operasjon dagsverk, Nordic Noir-sjangeren. I bokens andre del ligger hovedvekten på kunstneriske utrykk, gjennomgående gode analyser av dikt, romaner og filmer som belyser ulike «oss-eller-dem»-tematikker.

Til sammen utgjør alle bidragene et svært godt kontemporært refleksjonsverk over hva det vil si å være norsk i en verden av fremmede, og de ulike tekstene gir klangbunn til en rekke samtidige samfunnsdebatter. Jeg vil anbefale boken på det varmeste, også av en annen grunn. Spørsmålet i humaniora-rapporten Hva skal vi med humaniora?, som har vært en tilbakevendende referanse i denne spalten, får sitt svar med denne boken.

Humaniora kan gjennom sitt hermeneutiske virke beskrive og analysere komplekse samfunnsmessige sammenhenger og gjennom opplysende refleksjon identifisere og ødelegge våpnene som brukes i kampen om sannheten, våpen som alltid er maktutøvelse gjennom en bestemt beskrivelse av detaljene, der djevelen bor.

Av Kjetil Vikene