Av Ragnhild Fjellro
Publisert 12. mars 2013 kl. 14:07
For billedkunster Christopher Rådlund og sosiolog Alexander Z. Ibsen starter historien ved et bord på Tekehtopa i Oslo, i en bygård fra sent 1800-tall. Ved bordet sitter også en politiker. De to lar seg provosere av politikerens blinde tro på fagfolket, men makter ikke å overbevise ham om at arkitektur angår langt flere enn ekspertene. Det trenger de en bok for å gjøre.
Boka tar utgangspunkt i noen antagelser, eller det de velger å kalle feilslutninger: Siden etterkrigstida er arkitektur blitt et politisk instrument, redusert til uttrykk for en tidsånd, hvis viktigste oppgave er å skape brudd med sine omgivelser og tradisjoner. Antagelsene setter de opp mot tre grunnleggende forutsetninger for all arkitektur: Den innebærer tvang (vi må leve med den), varighet (står i lang tid) og sivilisasjon (påvirker oss). I bokas tre hovedkapitler forklares hva som menes med arkitektur som politikk og tvang, tidsånd og varighet, brudd og sivilisasjon. Her løper billedkunstneren og sosiologen verken arkitekters, politikeres, byråkraters eller filosofers ærend. De uttaler seg derimot som humanister, der ønsket er å få en arkitektur som forholder seg til menneskenaturen, samfunnslivet og historien.
Retorikken har altså et klart mål: å overbevise leseren om at oppfatningen av arkitektur i dag bærer galt av sted. De argumenterer godt, med driv, engasjement og språklig flyt fra første stavtak. De legger gjennomgående vekt på refleksjon. Den kretser rundt kunstfaglige, humanistiske og sosiologiske perspektiver, og rundt konkrete eksempler både fra nasjonal og internasjonal arkitektur, ofte i følge med illustrasjoner og bilder. Formen løses også opp av anekdoter fra fjern og nærere fortid, og nåtid.
Både det argumenterende, anekdotiske og normative begrenser bokas egnethet som fagbok, i akademisk forstand. Ibsen og Rådlund tangerer dessuten (muligens noe ufrivillig) nostalgien, i sine lengsler tilbake til en svunnen, pluralistisk arkitektur som fantes før modernismens ensretting. Modernismen defineres som «en retning som forsøker å frigjøre arkitekturen fra dens tradisjoner for slik å skape en stil som søker autentisk uttrykk og funksjonell ’ærlighet’». Med den forståelsen som bakteppe får vi øye på nostalgien i påstander som at «når vi mister tradisjonen, taper vi morsmålet, og erstatter det med modernitetens esperanto – et kunstig språk kun noen få behersker og som egner seg dårlig til poesi». Utover det er språkstilen stort sett drøftende, og argumentasjonen grundig og klargjørende. Derfor fungerer boken glimrende som et debattinnlegg.
Debatten handler om hva slags bygninger vi vil ha rundt oss, og hvem som skal ha makten til å besvare dét spørsmålet. Den er høyst relevant og viktig, men føres ofte i mer lukkede, elitistiske fora. Langt på vei oppfatter jeg at forfatterne vil representere menneskenes stemme, beboernes stemme, i denne debatten. Det er et modig, og muligens dumdristig, grep. Forhåpentligvis lykkes de, og klarer å skape en enda bredere debatt om arkitektur.
