Universitetet i Oslo er dømt til å betale erstatning. Om dommen blir stående kan den få konsekvenser for mange forskere i Norge, mener Forskerforbundet.

oppsagt-forsker-vant-mot-uio

Fakta

– Dommen tar opp viktige temaer for veldig mange forskere i Norge. Om den blir stående vil vi få en tydeliggjøring av stillingsvernet.

Det sier generalsekretær i Forskerforbundet Hilde Gunn Avløyp om dommen som ble avsagt i Borgarting lagmannsrett mandag 15. februar i saken mellom Forskerforbundet og staten ved Universitetet i Oslo.

– Nyskapende dom

Forskerforbundet representerer en forsker ved Universitetet i Oslo som har blitt oppsagt fordi universitetet mente finansieringen av forskningsprosjektet han ledet var bortfalt.

Retten konkluderer imidlertid med at oppsigelsen var ugyldig og dømmer universitetet til å betale mannen erstatning på 75000 kroner og saksomkostninger på 277000 kroner. Dommen kan også innebære at ansatte i forskerstillinger i fremtiden kan få fortrinnsrett til stilling som professor eller førsteamanuensis. Avløyp understreker imidlertid at dommen ikke er rettskraftig, og at Forskerforbundet vil gå nøye igjennom den før forbundet konkluderer om følgene av dommen.

LES OGSÅ: Når personalpolitikk utøves i rettssalen.

– Vi er nødt til å se nærmere på hva dette vil ha av betydning for de øvrige enkeltsakene vi får henvendelser om. Men umiddelbart kan vi konstatere at lagmannsretten har hørt oss i vår argumentasjon og at rettsanvendelsen er fulgt slik vi forstår loven, sier Avløyp.

Mannens advokat i Forskerforbundet, Mariann Helen Olsen, kaller dommen nyskapende.

– Det viktigste ved dommen er selvsagt at medlemmet fikk medhold og at oppsigelsen ble funnet ugyldig, men det er også en veldig interessant dom rent juridisk, sier advokat Mariann Helen Olsen.

Til nå har det vært praksis at Universitetet i Oslo ikke tilbyr denne type stillinger til oppsagte forskere.

Fortrinnsrett til professor

Ett av stridsspørsmålene har vært om mannens stilling har vært eksternt eller internt finansiert. Bortfall av eksterne oppdragsmidler kan være gyldig oppsigelsesgrunn, men lagmannsretten mener forskerens stilling var finansiert i så stor grad med interne midler at bortfall av eksterne midler ikke i seg selv ga grunnlag for oppsigelse etter tjenestemannsloven. Retten vektlegger at universitetet fortsatte å forlenge forskerens arbeidsforhold etter at de eksterne midlene var bortfalt. Mannen som opprinnelig var ansatt i en midlertidig forskerstilling var satt til mange andre oppgaver som å veilede doktorgrads- og mastergradsstudenter og drive undervisning. «Lagmannsretten legger etter dette til grunn som mest sannsynlig at forlengelsen av [forskerens] tilsettingsforhold (…) skyldtes et fortsatt arbeidskraftsbehov som universitetet selv finansierte,» skriver lagmannsretten.

– Det er nyskapende av dommeren å skrive en så grundig dom om forholdet mellom ekstern og intern finansiering av forskerstillinger. Dommen går inn i en problemstilling som det er lite rettskilder på og ingen rettspraksis. Det er også viktig at det var en enstemmig dom, med tre lagdommere og to meddommere, sier Olsen.

Det mest oppsiktsvekkende ved dommen er kanskje at retten konkluderer med at universitetet pliktet å tilby den oppsagte forskeren eventuelle ledige stillinger som førsteamanuensis eller professor som mannen er kvalifisert for. Den praktiske forskjellen mellom stillingstypene er at rene forskerstillinger gjerne brukes til konkrete forskningsprosjekter, mens førsteamanuensis- og professorstillinger er såkalte kombinerte stillinger. Ansatte i kombinerte stillinger utfører både forskning og undervisning.

Universitetet har ment at slike kombinerte stillinger er et avansement og derfor er unntatt fortrinnsretten for ansatte i forskerstillinger. Retten mener derimot at fortrinnsretten ikke kan begrenses mot stillinger som staten mener er høyere rangert, så lenge de ikke er høyere lønnet. Dessuten har forskeren hatt undervisnings- og veiledningsoppgaver som bidrar til at han er kvalifisert til en kombinert stilling.

– Til nå har det vært en praksis ved Universitetet i Oslo at de ikke tilbyr denne type stillinger til oppsagte forskere. Dommen kan innebære at universitetet plikter å vurdere førsteamanuensis- og professorstillinger til forskere som har fortrinnsrett. Men her må jeg understreke at dommen ikke er rettskraftig ennå, sier Olsen.

Arbeidsgivers behov for best mulig kvalifiserte medarbeidere, står tilbake for den ansattes behov for trygghet.

Stillingsvernet sterkest

Om dommen blir stående kan det være et hardt slag for universitetet som har lagt vekt på at det er avgjørende for universiteter og høyskoler å kunne stå fritt til å ansette den man mener er best kvalifisert til en stilling.

Retten legger imidlertid vekt på at det ikke er arbeidsgivers behov som må ivaretas i denne saken, men den ansattes behov for trygghet.

Lagmannsretten skriver at det er et grunnleggende utgangspunkt for stillingsvernet for statsansatte «at arbeidsgiver ikke kan erstatte eksisterende ansatte med personer utenfra som vurderes som bedre kvalifisert. Arbeidsgivers behov for til enhver tid å ha en best mulig kvalifisert arbeidsstokk, gir med andre ord ikke grunnlag for oppsigelse av personer man allerede har påtatt seg en arbeidsgiverforpliktelse overfor. I dette ligger at arbeidsgivers behov for best mulig kvalifiserte medarbeidere, står tilbake for den ansattes behov for trygghet og forutberegnelighet i et etablert arbeidsforhold.»

Det er på det rene at mannen har blitt vurdert som kvalifisert til andre førsteamanuensisstillinger ved universitetet. Han har søkt slike stillinger og blitt ansett kvalifisert, men har ikke fått stillingene fordi han ikke var den aller best kvalifiserte. Spørsmålet har vært om universitetet likevel skulle tilbudt ham disse stillingene, altså om stillingsvernet står sterkere enn kvalifikasjonsprinsippet. «(…)Universitetet pliktet å tilby [forskeren] eventuelle ledige stillinger som førsteamanuensis eller professor som han var kvalifisert for», konkluderer retten i dommen.

Vurderer anke

Retten mener dermed at universitetet må forholde seg til det samme regelverket som andre arbeidsgivere i staten.

– Dommen signaliserer veldig klart at universitetet er et forvaltningsorgan og at oppsigelsesvedtak skal følge saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven, sier advokat Mariann Olsen.

– Hva skjer nå – vil han få en førsteamanuensisstilling ved universitetet?

– Det vet jeg ikke. Dommen sier at vedtaket om oppsigelse er ugyldig.

– Så universitetet kan gå nye runder her?

– Det er et personalpolitisk spørsmål.

Forskerforum har bedt om en kommentar fra Universitetet i Oslos personaldirektør Irene Sandlie, som representerte universitetet i saken. Hun svarer på e-post:

– UiO har nettopp mottatt dommen og vil i samråd med Regjeringsadvokaten vurdere om den skal ankes. Utover dette har vi ingen kommentarer til saken.

Ankefristen er en måned etter domsavsigelsen.