Overveldende lærebok-bok
LUKK

Overveldende lærebok-bok

Av Kjetil Vikene

Publisert 19. juni 2017 kl. 14:54

God kilde til videre fordypning, men detaljnivået står litt i veien for den samlede fremstillingen.

Denne boken springer ut fra et større forskningsarbeid i perioden 2006–2010, ved Høgskolen i Sørøst-Norge (tidligere Vestfold), der de fire forfatterne alle er professorer ved Institutt for språk og litteratur.

Fakta
<
Norsk lærebokhistorie tar for seg lærebøkene i den obligatoriske skolen, fra og med kong Christian 6. sin forordning i 1739 om opprettelse av «Danske Skoler over alt i Vor Rige Norge» for «alle og enhver, end og de fattigste Børn over alt paa Landet», til de mer systematiske og periodevise mønster- og læreplan-endringene i nyere tid. Boken er delt inn ni kapitler. Etter et innledende kapittel som definerer motivasjon, utvalg og metode, følger fem kapitler som kronologisk er delt opp i omgangsskolen (1739–1860), fastskolen (–1889), folkeskolen (–1939), arbeidsskolen (–1974) og fellesskolen (–2013). Et eget kapittel (7) skiller ut praktiske og estetiske fag over hele perioden, mens et kapittel (8) er viet den samiske læreboken. Kapittel 9 avslutter boken med en kort oppsummering av «Noen linjer i lærebokhistorien».

Bøkene leses teksthistorisk: «Det betyr at boka er kronologisk organisert, men det betyr også at vi forsøker å lese tekstene historisk, det vil si at vi ser dem i sammenheng med det skolehistoriske, teksthistoriske og det mer allmenne kulturhistoriske feltet. Framfor alt betyr det av vi vektlegger læreboka som tekst (min kursivering)». Forfatterne går nært på tekstene, med nesten 600 sider detaljerte beskrivelser, lange sitater fra både lærebøker og utdanningspolitiske skrifter, svært rikt (og godt) illustrert med omslag og læreboksider, ispedd forfatterportretter av de mest sentrale lærebokforfattere. Dessverre gjør dette at boken er både overveldende som historiefortelling og underveldende som tekstkritikk, og det uttømmende detaljnivået står ofte i veien for både en samlende fremstilling og dypere refleksjon. Men jeg kan tilgi dette, for selv om støvbindet lover en «skattkiste for alle som er opptatt av skole», innser forfatterne at boken spesielt vil være nyttig for «forskere og studenter, særlig på ph.d.- og masternivå», og det er helst her jeg tror den vil finne sitt hjem – i tillegg til fremtidige lærebokforfattere, som vil kunne hente både inspirasjon og veiledning her. Det er altså ikke på noe tidspunkt tvil om at boken er ment som en uttømmende kilde til videre fordypning, og selv om forfatterne understreker at lærebokhistorie ikke er faghistorie, altså forståelse av utviklingen til de enkelte fagene, er det mange faghistoriske ansatser her. For eksempel leste jeg med stor interesse hvordan formidlingen av naturhistorie og evolusjon har endret seg, hvilken rolle sang- og musikkundervisning har hatt i skolen, og hvordan samfunnsfagene ikke alltid har klart å skille mellom formidling og fordom.

På et overordnet plan gir boken en god forståelse av lærebokens mangel på nøytralitet. Den er alltid et resultat av sin tid, av samtidige politiske diskusjoner, samfunnsmessige føringer og kulturelle holdninger. Som nasjonsbyggingselement, som middel for å utdanne gode sosialdemokratiske borgere, som indoktrinerings- og frigjøringsvirkemiddel kan man knapt undervurdere lærebokens viktige rolle, særlig siden den er en obligatorisk del av den obligatoriske skolen.