Publisert 15. juni 2016 kl. 15:27
Vi blir aldri gode nok på forskningsetikk for det er vanskelig å forankre retningslinjene i forskersamfunnet, sier Gunnar Hartvigsen.
I en kronikk i månedens Forskerforum tar Gunnar Hartvigsen til orde for en mer tabloid fremstilling av forskningsetiske retningslinjer. Han er professor ved Institutt for informatikk ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet og medlem av Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT). Gjennom sitt arbeid med utdanning av studenter og forskere har han opplevd at mange av de forskningsetiske retningslinjene kan være mer til forvirring enn til hjelp, og at enkle plagiatsaker kan være et større etisk problem enn de spektakulære forskningsskandalene.
– I kronikken din presenterer du ti bud for forskningsetikk, en kraftig nedkorting i forhold til mange andre sett med etiske retningslinjer. Hvorfor så korthugget?
– Det er for lettere å kunne diskutere forskningsetiske retningslinjer med mine doktorgradsstudenter, masterstudenter og forskningsgruppe. Jeg har tidligere forsøkt å presentere de forskningsetiske retningslinjene fra NENT, og det har vist seg å være lite engasjerende. I tillegg syns jeg det er bra å uttrykke ting på forskjellige måter for å øke forståelsen. Jeg regner jo med at alle setter seg inn i de offisielle forskningsetiske retningslinjene på egen hånd, men jeg tror det kan være nyttig for å øke læringen og forståelsen for disse retningslinjene.
Vi som ikke har engelsk som morsmål kan ha lett for å plagiere elegante vendinger.
– Er dagens retningslinjer for kompliserte og omfattende for at de skal ha en praktisk verdi?
– De oppleves nok som omfattende, kanskje spesielt for mastergradsstudentene men også for doktorgradsstudentene. Det er en måte å tenke på som kan være litt fremmed. En del av mine studenter jobber med medisinsk-tekniske problemer, som gjør at de også må forholde seg til etiske retningslinjer for helsefag. Det er mange av retningslinjene som også er vanskelige å ta inn over seg, om man skal lese dem bokstavelig. En av de første retningslinjene er at vi forskere har ansvar for å bidra til større global rettferdighet. Hva betyr dette? Det kan hende at mye av det vi gjør ikke bidrar til større global rettferdighet, men hvordan skal vi kunne vite det? Større global rettferdighet er selvsagt viktig, men kanskje litt på siden av det vi jobber med i våre forskningsprosjekter.
– Ja, man skal kanskje ha anlegg for det visjonære for å se det globale i petriskålen. Burde retningslinjene vært mer håndfaste?
– Det er nok viktigere å erkjenne og ta inn over seg de mer håndfaste retningslinjene for hvordan vi skal opptre som forskere. Men retningslinjene er også utformet for et annet formål; de skal skolere forskere, men også bidra i diskusjonen rundt enkeltsaker og tema som kan være kontroversielle.
– Hva er de største forskningsetiske problemene i norske forskningsmiljøer i dag, som forskningsetiske retningslinjer må rettes mot?
– De viktigste retningslinjene handler om hvordan man som forsker skal opptre i forskersamfunnet, og de største problemene vi har handler om plagiering. Det er et kjempestort problem på universitetene og i forskersamfunnet generelt. Jeg har kjørt en del undervisning om forskningsetikk. Da har det vært interessant å kunne vise til store saker som Macchiarini-saken, men de er jo egentlig veldig fjerne fra de fleste forskeres hverdag. Jeg har forstøkt å fokusere på hovedproblemet, plagiering, for det er først og fremst der folk går seg bort. Særlig vi som ikke har engelsk som morsmål kan ha lett for å plagiere elegante vendinger fra materiale vi ikke tenker på at vi må sitere. Det kan være småsaker, men de er alvorlige nok. Mitt viktigste råd til studentene er: er du i tvil, putt inn en referanse til kilden. Alle dine referanser er dine venner i teksten.
– Hvordan opplever du at studenter og forskere forstår de etiske aspektene ved arbeidet de gjør?
– Alle doktorgradsstudenter må gjennomføre kurs i vitenskapsteori og forskningsetikk. Det øker bevisstheten. Samtidig har jeg hørt studenter som har uttrykt veldig stor skepsis til det som blir presentert, rett og slett fordi de syns det har vært så fremmed i forhold til hverdagen deres. Det man ofte trenger er konkrete eksempler og saker som man kan knytte diskusjonen opp mot. Det hjelper på motivasjon og læring.
Vi er veldig gode på forskningsetikk i Norge.
– Er vi gode nok på forskningsetikk i Norge?
– Vi er veldig gode på forskningsetikk i Norge. Vi har vært et foregangsland i å utarbeide forskningsetiske komiteer og retningslinjer. Vi har et godt system. Samtidig blir vi aldri gode nok, for det er vanskelig å forankre retningslinjene i forskersamfunnet. De forskningsetiske komiteene var for noen år siden rundt å presenterte seg på universitetene, og det var et ekstremt lavt antall som møtte opp. Kanskje bare 10, 20, 30 stykker. Selv på Universitetet i Oslo!
– Ikke imponerende, nei, men hva legger du i at så få dukker opp?
– Det sier meg at dette er noe som man ikke er så opptatt av. De fleste forskere vil si at det ikke er noen grunn til anta at forskere ikke handler etter beste mening og opptrer redelig og ærlig. Men det burde stå på dagsorden til alle forskningsgrupper å minne seg selv på forskningsetikk og diskutere forskningsetiske retningslinjer.
– Nå snakker vi jo om den enkeltes interesse, men alle jobber jo et sted. Hvordan syns du forskningsinstitusjonene håndterer forskningsetikk?
– Det har blitt gradvis bedre og bedre. For eksempel hørte jeg at NTNU nå krever at man ved søknad til doktorgrad skal bekrefte at man har satt seg inn i de forskningsetiske retningslinjene. Her i Tromsø har vi krav om kurs i vitenskapsteori og etikk. Det er opprettet forskningsetiske utvalg ved universitetene, vi har nasjonale utvalg, og vi har flere lover som omhandler forskningsetikk. Loven om forskningsetikk er også under revisjon og blir betydelig forbedret. Totalbildet er veldig positivt, så det som gjenstår er å skape litt mer engasjement rundt temaet.
– Og hvem skal ha ansvaret for det?
– Det er et lederansvar å legge til rette for det. Det er noe som må forankres i den øverste ledelsen på forskningsinstitusjonene, og så må det skapes en bevissthet i alle ledd. Vi må løfte forskningsetikk opp i dagen.
LES OGSÅ:
