Av Forskerforum
Publisert 6. januar 2017 kl. 09:29
Carlo Rovelli
Syv korte leksjoner i fysikk; Fra de minste partikler til de største galakser
Spartacus forlag, 2016
109 sider
Veil. pris: kr 299
Det er vanskelig ikke å la seg begeistre når den seksti år gamle italienske professoren i fysikk, Carlo Rovelli, ved Centre de Physique Theorique i Marseille nærmest rister fysikkunnskaper ut av ermet. Det virker så tilforlatelig og eventyrlig å sette seg som mål å gi folk (som meg) uten noen forhåndskunnskaper innsikt i «den store revolusjonen som fant sted i det tjuende århundrets fysikk». Men jeg oppdager også ganske raskt resonansen til dypt alvorlige spørsmål. Det kjennes som å møte igjen gamle venner jeg ikke har tatt seriøst siden jeg var et naivt barn eller en søkende ungdom. Det er nok også derfor det er ganske anstrengende og tidkrevende å lese de 109 små sidene. For hvordan var dette med universet og stjernene og uendelighet igjen?
Den første av sju leksjoner omhandler Einsteins generelle relativitetsteori. I den andre leksjonen tar Rovelli for seg kvantemekanikken. Disse to teoriene er de to mest fundamentale i moderne tid. Likevel representerer de et motsetningspar. De er – enn så lenge – ikke forenlige. Men fysikeren fortviler ikke. Det er i konfliktene mulighetene ligger, sier han, og nevner flere eksempler på vitenskapelige gjennombrudd når to særlig gode og motsetningsfylte teorier ble forent. Forskere leter nå etter måter å forene relativitetsteorien og kvantemekanikken på, men de har ennå ikke lykkes.
Ellers i leksjonene forteller han blant annet om makrokosmos, den kopernikanske vending, partikler og atomer, sannsynlighetsberegning og varmens betydning for vår forståelse av tid. Til sist vil han plassere mennesket i historien. Det er en nydelig leksjon, selv om den nok vil ende dårlig. Han diskuterer fysikkens oppdagelser opp mot den frie viljen, menneskets natur og miljøutfordringen i vår tid. Han sier at menneskets tid i universet er så marginal at det er usannsynlig at den vil vare særlig lenge. Denne antagelsen forsterkes av politikere som ikke ser ut til å ta den kommende miljøkatastrofen på alvor. Han begrunner det dessuten på en måte jeg ikke har hørt tidligere: Siden mennesket er det eneste levende vesen som har en visshet om at det skal dø, så er det ikke så vanskelig for oss å forestille oss at også menneskehetens eksistens vil ta slutt en gang. Kanskje er dét en forklaring på den manglende viljen til virkelig å gjøre noe fra politikernes hold?
Etter å ha lest boken, uansett hvor sakte jeg leser, er jeg ikke i stand til å gjøre fyllestgjørende rede for teoriene. Til det inneholder de i overkant mange komplekse fagbegreper som jeg slett ikke forstår. Men det var heller ikke fysikerens intensjon. Derimot lykkes han med målet om å gi meg et raskt overblikk over hva fysikerne har jobbet med det siste hundreåret. Det som derimot slår meg som bokens største styrke, er det som formidles om betydningen av vitenskapshistorie og -teori. Her evner han gjennom enkle setninger, humoristiske formuleringer og velegnede metaforer å demonstrere en grundig forståelse av vitenskapens kompleksitet. Både tiden den tar, tvilen den skaper og ikke minst de nye spørsmålene den avler, står i opposisjon til den anekdotiske kunnskapen. Riktignok innser han at vitenskapen kan avle myter og forenklinger, men mest av alt er hans sju leksjoner en grundig argumentasjon for viktigheten av å opprettholde en kritisk og deduktiv vitenskapelighet.
Av Ragnhild Fjellro
