Gode poeng, selvfølgelige poeng og altfor mange poeng. Til sammen blir det utydelig, mener vår anmelder.
pratsom-invitasjon-til-debatt

Fakta

Per Bjørn Foros og Arne Johan Vetlesen
Angsten for oppdragelse. Et samfunnsetisk perspektiv på dannelse
Universitetsforlaget, 2012
276 sider
Veil. pris: kr 299

 

At verden ikke er i orden, er utgangspunktet for debattboka Angsten for oppdragelse. I tillegg til store sosiale og økonomiske forskjeller og kulturkonflikter står vi overfor en ukjent fremtid når det gjelder naturens tålegrense. Vi har således grunn til å handle! Miljøengasjementet er sentralt hos bokas to forfattere, pedagog Per Bjørn Foros og moralfilosof Arne Johan Vetlesen. Hva har vi så å møte denne virkeligheten med? Også her viser forfatterne en uro. Vår tid er preget av den omseggripende konsumentkulturen og New Public Management; viktige idealer som frihet, selvstendighet og individualitet er slik blitt markedstilpasset og har sømløst glidd inn i disse to trendene. Forfatterne går nærmere inn på tidsbildet.

De søker å vise at den fasthet vi kunne ha trengt, har forvitret gjennom årsaksrekker som hovedsakelig har sin opprinnelse i 68-opprøret. Den gang gyldig kritikk av autoritære strukturer har nå utartet til ettergivenhet og det grenseløse, til utvanning og forflatning. Barna blir ofre her. Uten standhaftige foreldre (eller lærere, forfatterne viser at også skolen er gjennomsyret av unnfallenhet) som kan stå mellom dem og konsumentkulturen, vil de være prisgitt markedets krav om å være vellykket, det vil si at det å realisere seg selv er å få tilfredsstilt ethvert pådyttet behov. Resultatet kan bli både kravstorhet og meningsløshet.

Forfatterne gir oss et temmelig dystert, om enn stort sett velkjent tidsbilde. Spesielt dystert blir det fordi vi skjønner at ansatser til motstand så lett kan ufarliggjøres. Hjelper det da med debatt og nye ideer?

Boka forfekter ideer om oppdragelse og dannelse, vel å merke et samfunnsetisk perspektiv på oppdragelse. Hvis vi ønsker å forandre verden, må vi også ville oppdra, og vi må ville noe med oppdragelsen; vi må ville verdier. Kort fortalt dreier det seg om å plassere den voksne i sentrum. Det blir vel riktig å si det, når den ene bærende ideen er forbildet, den voksne som forbilde for hvordan. Men ikke en hvilken som helst voksen: De vil til dyder som humanitet, miljøansvar og solidaritet, og det er varsleren som bærer disse dydene. Ord av Adorno om motstandens nødvendighet står som motto innledningsvis i boka. Den andre ideen er at skolen må gjøre plass til samtalen. Vi blir introdusert for en rekke viktige temaer omkring vårt «samtidsdrama», og tanken er at elevene skal bli kjent med disse gjennom dialogen. På den måten vil vi kunne gjøre barna til kompetente deltakere i den virkeligheten som de er en del av, og som det ikke er mulig å velge bort.

Hva om boka i sterkere grad hadde fokusert på det utgangspunktet som barnet har?

Holder så dette? Står forslagene i stil med den kraftige kursdreining forfatterne ønsker? Det er veldig mye godt i denne boka. Det er mange interessante beskrivelser, for eksempel omkring intimitetskultur og om skolen. Men alt i alt opplever jeg teksten som for lite forpliktende og stram. Det er for mange beskrivelser, forfatterne er innom altfor mye og presenterer for mange nyanser. Da skjer to ting: Det ene er at det blir uklart hva det egentlig er de vil, foruten å nå alle. Hvor skal vi begynne debatten, spør jeg litt usikkert. Tanken er antakelig å gi et bredt bilde, men når stort og smått trekkes inn, uten tanke for at mye er velkjent, kan det, paradoksalt nok, også bli autoritært. Det er det andre som skjer. Paradoksalt fordi boka forsøker å trekke grenser mellom autoritet og det autoritære. De klarer ikke å bryte ut av det regimet de beskriver. De blir for flinke! Selv om viktig kritikk anføres, er de innenfor regimet, som vellykkede kritikere. Et morsomt unntak er der Vetlesen stiger ut av ordene, og vi ser ham knakkende på bilrutene for å fortelle tomgangskjørere at de forurenser den lufta han puster inn.

Hva om de hadde gått dypere inn på den vendingen mot barnet som vi har sett de siste tiårene? Istedenfor å avfeie, litt for lett, Jesper Juuls tanke om at barnet besitter en kompetanse på seg selv, og istedenfor å fremheve relasjonen mellom barn og voksen, litt for ensidig, som asymmetrisk, så ligger det en mulighet i å se en annethet hos barnet. Da blir det et poeng at det ikke alltid er den voksne som kan.

Jeg savner at forfatterne viser et kjennskap til en ny filosofisk-pedagogisk retning som på norsk kalles filosofi for barn. Den dreier seg i hovedsak om å utvikle gode samtalepraksiser med barn, og dette kan dermed knyttes til de temaer som boka fremfører. Hva om boka i sterkere grad hadde fokusert på det utgangspunktet som barnet har? At det er vår oppgave å løfte det frem? For dersom vi kan bli tydelige på hva et barn er, vil vi voksne kanskje klare å formidle en tydelighet både overfor oss selv og dem. Og da forplikter vi oss kanskje på noen dyder også, og blir forbilder? Og kan skape en bedre verden?