Psykose sett innenfra
LUKK

ANMELDELSE

Psykose sett innenfra

Av Aasne Jordheim

Publisert 6. september 2013 kl. 07:00

Kan psykose også være et sunnhetstegn?

psykose-sett-innenfra

Fakta
<

I antropologifaget snakker man om fenomenet when natives talk back. Etter at de fremmede «etniske» er blitt snakket om, det vil si kartlagt, analysert, kategorisert, stiger de plutselig selv frem og griper ordet. Nå inntar de rollen som subjekter, påberopende seg en likeverdig rett til å definere hva en situasjon er. I boka Drøm i våken tilstand møter vi sju kvinner som alle har fått sine merkelapper, og som nå, gjennom å «talk back», ikke bare søker å vise det begrensede i disse merkelappene, men som også har et ønske om en nytenkning, derfor: om å bli tatt på alvor. Det er psykiatrien som har stått for kategoriseringene, og kvinnene har alle hatt erfaringer med bipolaritet og psykoser. De skriver hver sin historie, med vekt på psykoseerfaringene, og det er sterk lesning. Både historiene de forteller og måten de forteller på, gjør inntrykk.

«Virkelighetsflukt» ser ut til å være ordet som alle kvinnene har fått forklart sin sykdom ved hjelp av, med de tilhørende begreper «hallusinasjoner» og «vrangforestillinger». De er ikke tilregnelige, på grunn av manglende samsvar mellom ytre og indre virkelighet. Og det er klart, går du rundt og tror at du er en gudinne eller Jesu lillesøster eller har sommerfuglvinger, så vil vel de fleste si, forfatterne her inkludert, at det har rablet for deg.

Men hvorfor skjer dette? Hvordan kan tankene så til de grader miste sitt feste? En arvelig defekt eller hjernesykdom har vært et vanlig svar, og selv om dette biomedisinske kunnskapssynet påstås å være overtatt av et biopsykososialt syn (se sommerens Morgenbladet), så er kvinnene blitt møtt med piller, og når pillene har gitt sin sløvende virkning, det vil si gjort dem rolige, er de blitt sendt hjem igjen. Tekstene i boka gir en kritikk av behandlingen de har fått. Alle er ikke like kritiske, og alle skjønner at de har hatt behov for hjelp, og innimellom har de fått god hjelp, men tenk om de kunne ha blitt møtt på en annen måte – som subjekter også midt inni psykosen. For eksempel at de hadde fått lov til å snakke om det de var opptatt av, som religion, sykdommen, og hadde fått anerkjennelse for at psykoseerfaringene også er et språk som utsier mening.

Som leser av psykosefortellingene slår det meg at disse opplevelsene er erfaringer på lik linje med andre erfaringer. Det er galskap, men likevel bilder og fortellinger vi kan ta del i, tenke over, berøres av og innimellom humre over. Det er bilder på menneskelige erfaringer og lengsler. Ja, mye av det som det berettes om, er jo slik vi vil ha det: raushet, vennlighet, fantasi og skaperkraft. Det er mye vilje til kjærlighet, rettferdighet og frihet her. Mørke bilder er det selvsagt også, men som en av forfatterne sier: De var logiske, og hjalp henne til å finne veien ut av sykdommen og det vonde. Bildene er symbolspråk, delvis mytisk, og det må man se dersom man skal forstå henvendelsene som ligger her. Men først må man anerkjenne at det dreier seg om henvendelser. Det er bokas viktigste budskap, slik jeg forstår det.

Hva dreier så disse henvendelsene seg om? Ååå, det er på den ene siden enkelt, men på den andre siden svært vanskelig. Det enkle er ønsket om at psykosen må forstås ut fra den enkeltes opplevelser og erfaringer, ut fra den personlige livshistorie, som ved nærmere ettersyn hos de fleste inneholder påkjenninger som bevisst som ubevisst har utfordret selvbildet og gjort det vanskelig å leve med seg selv. Psykosen kan da ses på som en «virkelighetskonfrontasjon», ifølge en av bokas nye definisjoner.

Det vanskelige kan vi knytte til en annen av bokas nye definisjoner, nemlig psykose som forløsning. Psykoseerfaringen bærer med seg kimer til å tenke nytt om livet, den vekker opp fra «dogmatisk slummer», eller som med Kierkegaards forståelse av angst: virker som «en tjenende Aand». Psykoseerfarerne vil si noe, men blir ikke tatt på alvor fordi det de vil si, ennå ikke er godt nok tenkt, og derfor ikke godt nok formulert. Å tenke tanker som bryter med det vante, og som nærmer seg det store og vanskelige spørsmål «hva er et menneske?», krever innsats som tar lang tid. I tillegg krever det iherdig tro på at det er noe som en gang kan la seg formulere.

Bokas forfattere er blitt møtt ut fra virkelighetsbristen, altså på faktumet, tilstanden, og ikke på innholdet i psykosen, bildene, det som må fortolkes. Når virkelighetsbristen ikke søkes løst gjennom en fortolkende virksomhet, men ved å overse bildene og den personlige livshistorie, kan det vel ikke lede til annet enn fremmedgjorthet, hvilket også er en virkelighetsforstyrrelse, om enn en som samfunnet aksepterer.

Boka bør leses, og det gjelder ikke minst forlaget. Tekster trenger også å bli ivaretatt av det menneskelige blikk. Retteprogrammer holder ikke! Tekster som dette bør ikke ha «morsomme» forbyttinger av ord som bidrag/bedrag, Amalie Skam. Det er så uendelig mange trykkfeil her! Og kommaer kastet tilfeldig utover. Det er dårlig gjort mot tekstene.