Skeptikerne til Märthas engler blir møtt av en smart skyggeargumentasjon, skriver vår anmelder.
resonnement-med-integritet

Fakta

 

Øystein Ustvedt
Ny norsk kunst etter 1990
Fagbokforlaget, 2011
232 sider
Veil. pris: kr 469

 

«Alle religioner har en gang vært nye.» Slik åpner religionshistoriker Siv Ellen Kraft boken som skal forklare nyreligiøsitet. Jeg forventet (og muligens fryktet) ironisk distanserte, innforståtte detaljforklaringer av begreper som Hare Krishna, krystallterapi og kraftdyr. Selv plasserer professoren begrepene på «koldtbordet» som er dekket av ulike nyreligiøse retninger. Så løfter hun blikket og ser seg om i rommet. Det er her det avtegnes et interessant paradoks.

Innlednings- og avslutningskapitlene gir relevante rammer for bokens seks kapitler. Først beskrives nyreligiøsitetens forløper: teosofien. Bevegelsen blander blant annet indiske religioner, vestlig vitenskap – og kvinnefrigjørende oppløsning av kjønnskategorier. Retningen ble marginalisert under en massemønstring i 1929 da verdenslæreren, som ble sett på som kroppsliggjøringen av overgangen til en ny rase, abdiserte. Krishnamurti begrunnet sin avgang i det individorienterte og antidogmatiske. I Krafts resonnement er denne uviljen mot organisering, og opptatthet av individet, også styrende prinsipper for oppblomstringen av nyreligiøsitet fra 1970-tallet. Gjennom disse overordnede premissene fanger Kraft fenomenene, først ved å beskrive to hovedepoker: New Age (for eksempel healing og engler) ognypaganisme (for eksempel åsatro og sjamanisme). Noen få eksempler tar hun seg bedre tid til, men hun opprettholder et bredt perspektiv også i de videre kapitlene, der hun diskuterer økonomi og alternativ medisin og til sist medieoffentlighetens behandling av nyreligiøsitet (for eksempel Märthas engler). Og det er her paradokset gjør seg særlig gjeldende. Hvordan kan det ha seg at nyreligiøse elementer er stadig sterkere til stede i populærkulturen og i samfunnet, mens den politisk korrekte holdningen like fullt er den skeptiske og indignerte?

Kraft forklarer det ved å ta i bruk religionshistoriker Morten Warminds bekymringskategorier som melder seg i møtet med en ny religion (også overfor kristendommen i sin tid). Det illustreres svært godt ved en analyse av offentlighetens mottagelse av Märthas engler. De ble oppfattet som økonomiske suspekte, som latterlige med naive / psykisk ustabile tilhengere som var særlig mottagelige for manipulasjon og styring. Engleskolen rommet også samfunnsskadelige tendenser, og slapp i medieoffentligheten bare unna én av Warminds bekymringskategorier: Den var aldri seksuelt problematisk.

Snarere enn å løfte opp rettene på koldtbordet én etter én bygger Kraft opp boken som et langt, grundig resonnement som begrunner hvorfor bordet står der. Gjennom historisk dybdekunnskap, nøytrale beskrivelser og relevante eksempler bedriver hun en form for skyggeargumentasjon mot skeptikerne. Vi som trodde vi skulle få ironisk distanserte detaljforklaringer som med akademia i ryggen én gang for alle kunne plukke heksekunstene fra hverandre. Smart! Og elegant. Det gir en god driv gjennom boken, men framfor alt demonstreres integritet. Integritet i den akademiske tradisjonen – og i menneskesynet.