Historien om Asta Nørregaard er historien om overklassen og kvinners kamp for faglig og økonomisk selvstendighet.
-rlig-og-verdig

Fakta

 

Anne Wichstrøm
Asta Nørregaard. En livshistorie
Pax Forlag, 2011
255 sider
Veil. pris: kr 449

 

Det er noe med biografier som kan gi meg en flau smak i munnen. Ikke at jeg lar en naken Nansen forarge meg, men de smaker litt av pompøse festtaler som tar for lang tid, blandet med uverdig sladder. – Du leser nok Se og Hør hos tannlegen, sier folk, og smiler innforstått. Men jeg gjør ikke det. Jeg vet det er snobbete, men jeg blir bare sur av det. Og flau. Så hva med maleren Asta Nørregaards (1853–1933) livshistorie, fortalt av Anne Wichstrøm?

Boken, med et svært rikt bildeutvalg av påfallende høy trykkekvalitet, går inn i en omfattende bukett publikasjoner om kvinnelige kunstnere signert Wichstrøm. Kunstnere som på grunn av sitt kjønn måtte streve hardt for å synes og høres i sin samtid. Så også Nørregaard.

Professoren i kunsthistorie gjør få krumspring innenfor sjangeren. Livshistorien fortelles kronologisk, og det veksles forutsigbart mellom skildring av levd liv, presentasjon av mennesker i hennes nærhet og detaljerte beskrivelser av utvalgte kunstverk. Kanskje er sjangertroskapen intendert, for det er nettopp Nørregaards insistering på konservative malertradisjoner som er det mest betegnende ved hennes kunst. Hun «fnyste i raseri» over eksperimenterende føringer som ga rom for det moderne. Riktignok var hun representert på flere nasjonale og internasjonale kunstutstillinger, men hun forble marginalisert på datidens kunstscene, som var drevet av nasjonsbyggende idealer. Wichstrøm viser like fullt at Nørregaards karriere, hovedsakelig gjennom portretter, er sentral historie om datidens overklasse og vesentlig kvinnehistorie om kamp for faglig og økonomisk selvstendighet.

Jeg liker den manglende viljen til å avgjøre noe bestemt om kunstnerens legning.

Beskrivelser av teknikker, og den kunstfaglige plasseringen og konteksten Wichstrøm gir bildene, er svært godt formidlet og avdekker hennes styrke som kunsthistoriker. Tonen er ikke like drivende og selvsikker når hverdagslivet skildres. Det kan synes som om forfatteren kvier seg for å trekke slutninger, men denne uviljen mot spekulasjoner er også av det gode. Særlig er avsnittene om vennskapet med Kaja Geelmuyden nennsomt håndtert. Wichstrøm beskriver de tette båndene, men argumenterer for at de ikke kan ha hatt et seksuelt forhold. «Lesbiskhet var så godt som ukjent som kategori», skriver hun. Men noen avsnitt senere beskrives Nørregaards malerier fra deres første sommer. «De utstråler også en stemning av lykkelig – og forelsket? – sommer.» Jeg liker den manglende viljen til å avgjøre noe bestemt om kunstnerens legning, og snarere la flere muligheter tegnes opp.

Dette er også en av bokens klareste styrker. Karakteristikkene får stå både som kontraster og som gjensidig støtte. Hun får være både hissig, engstelig, sosialt reservert, stridbar, ensom og elegant. Fremstillingen av henne er ikke forfinet så vi skal like henne. Hun fremstår som et menneske som er litt snobbete, litt selvhøytidelig, og politisk korrekt i konservativ forstand. Slik blir det et ærlig og verdig portrett.