Av Aasne Jordheim
Publisert 10. februar 2015 kl. 12:59
Norges historie og begrepet «lange linjer» får et noe annet innhold enn vanlig når det er en geolog som står for fortellingen. Da kan det godt være snakk om hendelser som inntraff for noen hundre millioner år siden, som ennå har sine ringvirkninger, fordi de var avgjørende for hvordan landet vårt ble seende ut. Hadde det for eksempel ikke vært for vulkansk dramatikk for nesten 300 millioner år siden, hadde Oslo-området i dag kanskje bestått av fjell på 10 000 meter.
Geologen heter Reidar Müller, og han tar oss med til steder hvor vi kanskje har vært, og til tider vi antageligvis aldri har vært hensunkne i. Han tar oss med på en dannelsesreise; vi skal lære om landet vårt, om den naturen vi nyter og skryter av, men som de færreste kan forklare hvorfor har oppstått. Da er det mange spesialemner vi skal innom, som ulike naturtyper, de første tegn til liv, forskjellige tidsperioder og dermed selvsagt store tidsspenn. Forskermat til en hel skokk altså, og dette er med andre ord en svært ambisiøs bok. Slik er fallhøyden etablert. For hvordan skal han klare dette på en overbevisende måte?
Müller har to ting i bakhånd. Journalistisk bakgrunn er det ene. Slik vet han å forme og formulere sitt stoff. Det andre er evnen til å alliere seg med de beste på laget og å få lov til å henge seg på når de skal ut på tur (eller han inviterer dem med). Det er ikke få professorer han oppsøker, og hvert besøk (eller tur sammen) er et sentralt element også i bokas dramaturgi. Forfatteren etablerer et eller annet spenningsskapende for hvert nytt felt han går inn i. Det er så billige grep, de aller billigste du kan finne. Hm, han fant en stokk i myra oppe ved hytta en gang, hm, hvor ulidelig spennende gammel kan ikke den være, mon tro? Eller, de har nesten ikke tid, men rekker de å få sett på og tatt på Norges eldste stein? Og hva med knokkelen forfatteren finner, kan den faktisk være fra en dinosaur? I så fall Norges første. Spenningen fortettes ved hjelp av en veksling mellom nåtid, der funn, reiser og møter finner sted, og gjennom formidling av fagkunnskap. Det veksles mellom pludring om hva professoren har på seg og hvordan været er, og artige anekdoter og en faghistorie full av spekulasjoner. Og selvsagt er det oppdatert fagkunnskap, ispedd fagdiskusjoner. Hvis du vil være med på oppdagelsesferden, må du også ta imot lærdommen. Og ja da, jeg er med; jeg kommer til og med med et par utrop underveis: en lavastrøm i Oslo som var 100 meter tykk? Og mye, mye senere, et isskjold samme sted på over 2000 meter i tykkelse? Og det som absolutt ikke er til å tro (og er det det?), at av alle de millioner dyre- og plantearter som har eksistert, så har kanskje 99,9 prosent dødd ut? Hvorfor det bare er stusslige 30 ulike trær i de norske skoger i kontrast til Amazonas’ 16 000, er lettere å forstå. Norge var for ikke så altfor lenge siden et blankskurt land.
De billige grepene virker, og i tillegg blir jeg smittet av entusiasmen som boka er spekket med – til et visst punkt. Overfor Reidar Müllers begeistrede spørsmål «Hvorfor ligger den dalen eller det fjellet akkurat der?» må jeg melde pass. Alt det medrivende til tross, jeg klarer ikke helt å bry meg. Men jeg vet i hvert fall at spørsmålet kan stilles.
