Kristian Gundersen serverer mye å bryne seg på, både når det gjelder kunnskap, fordommer og harselas.
saklighet-og-sofisme

Fakta

 

Kristian Gundersen
Snåsakoden
Aschehoug, 2013
304 sider
Veil. pris: kr 369

 

Etter at Snåsamannen ble landskjent, er vi også blitt kjent med en av alternativmedisinens mest markante kritikere, nemlig professor i fysiologi Kristian Gundersen. I Snåsakoden samler og utdyper han kritikken, og han gjør det lettfattelig. Mange kan godt lese boka: utøvere, brukere og de som ønsker mer plass for det alternative i det offentlige helsevesenet. Her får de mye å bryne seg på.

Gundersens anliggende er politisk: Det offentlige bør ikke betale for helsetjenester som mangler et vitenskapelig grunnlag. Hva betyr det? Vi får en introduksjon til moderne medisinsk forskning, deretter tar forfatteren for seg en mengde alternative retninger, gir beskrivelser av innholdet, diskuterer hvorvidt påstandene de kommer med kan dokumenteres, og søker til slutt gjennom forskningsdatabasene. Her finner han at det allerede er forsket mye på den alternative medisinen, og at resultatene er nedslående; bortsett fra at akupunktur kan lege smerter, er det lite som virker.

Det er altså ikke mer forskning som skal til; begrensede forskningsmidler bør brukes på viktigere saker, de alternative bør være private alternativ, og det offentlige bør revurdere sin godkjennelsespraksis for høyere utdannelse og slik slutte å lånekassefinansiere uvitenskapelighet.

Dette og mye mer er i stor grad kledd i en harselerende tone, som tidvis er underholdende og tidvis irriterende. Det er flust av virkemidler å finne her, så boka kan også anbefales til alle som er interesserte i retorikk. Selv blir jeg skeptisk når jeg blir offer for så mange retoriske grep. Enkle eksempler er W. Reich som ble «sluppet til» som foreleser ved UiO, eller akupunktøren som med «gravalvorlig mine» setter sine nåler. Mindre enkelt er det når Gundersen i sin avvisning av alternativ medisin drar med seg andre vitenskapsområder og tanketradisjoner, og ved sine motargumenter eller moteksempler (eller bare påstår at det er «vrøvl») foregir å ha presentert en innvending som liksom skal si noe om hele tenkesettet, men som mange vil hevde ikke engang er innom det vesentligste. For eksempel finner han en politisert kunnskapsrelativisme innenfor «en del samfunnsfag og humanistiske fag», noe som betyr at «ingenting (blir) sikkert og enhver påstand er like god som en annen». Dette er da vel vrøvl? Eller hans avvisning av Kuhn, som utelukkende er basert på en tolkning av selve de historiske paradigmeskiftene, men unnlater å berøre mekanismene, eller atferden, som beskytter den hegemoniske normalvitenskapen. Boka er typisk «paradigmebevarende». Og paradigmet? Kun de tanker som kan avsluttes med en gyldig empirisk bekreftelse, kan være sanne.

Det er på sin plass at vitenskapen, her altså representert ved fysiologen, tar praksiser og påstander fra alternativbevegelsen på alvor ved å undersøke dem. Mange vil sikkert være uenig i beskrivelser og synspunkter, og så er debatten i gang! Dette er opplagt en debattbok, med mye å bryne seg på både når det gjelder kunnskap, fordommer og harselas. Dermed kan debatten gjerne vare en stund.