Av Oddveig Storstad, førsteamanuensis Institutt for lærerutdanning, NTNU
Publisert 12. februar 2021 kl. 12:08
Jeg pleier å si til studentene at det de får karakter på er forståelse. Med hjemmeeksamener er frykten at studentene får en karakter som ikke tilsvarer den forståelsen besvarelsen uttrykker.
At studenten får en karakter vedkommende strengt tatt ikke har gjort seg fortjent til, er opplagt urettferdig, men verre er det at de ikke har den kunnskapen og forståelsen som karakteren tilsier.
Til våren vil det være tredje semester med hjemmeeksamener ved NTNU. Vi som utdanner neste generasjons helsepersonell, ingeniører eller lærere føler ansvar for at de har den kunnskapen som kreves i deres profesjonsutøvelse. Jeg ser gjerne at mine kommende samfunnsfagslærere kan besvare helt elementære spørsmål elever måtte ha om hvordan samfunnet er bygd opp og fungerer. Det er slike ting vi bruker eksamen til å vurdere. Derfor frykter vi plagiering. Det gjør det umulig å vurdere studentens forståelse for stoffet.
Jeg har fått med meg at mange deler denne bekymringen. Det er ikke få medieoppslag som omhandler eksamensjuks det siste året. Men hvordan står det til med oss selv? Resultater fra RINO-prosjektet (Researche Integrity in Norway) viser at helt plettfrie er ikke forskerne heller.
Jeg har opplevd det selv. Det ligger en del år tilbake, men det var opplagt et plagiat av noe jeg hadde produsert. Hva jeg gjorde? Ingenting! Ubehaget var for stort, og det føltes enklere å se gjennom fingrene med det. Gjennom årene har også jeg hørt historier. Noen ganske få veldig alvorlige, andre mindre alvorlige, men likevel godt utenfor de forskningsetiske normene vi bør forvente at sitter i ryggmargen hos enhver forsker.
De siste ukene har jeg spurt en del forskere om de har opplevd å bli plagiert. Det er det forbausende mange som har. Felles for disse har vært at de nesten uten unntak ikke har varslet. Det er belastende å varsle. Ofte vil man kjenne personen man mener har plagiert, man vet at konsekvensen for vedkommende kan være alvorlig, og man kan også kvie seg for at det blir mye styr. Eller man kan frykte konsekvensene for seg selv. Maktforholdene er som kjent ikke helt balanserte innenfor akademia. Det er lett å tenke at det kanskje ikke er strategisk smart å varsle om en eldre kollega hvis man er midlertidig ansatt postdoktor.
RINO-prosjektet har kartlagt omfanget av ulike former for vitenskapelig uredelighet (delrapport 1, 2018). Med vitenskapelig uredelighet er forfalskning, fabrikkering og plagiering udiskutable brudd, mens å kopiere kildehenvisninger, bruke data der eierskapet er omstridt eller unnlate å informere om viktige begrensninger ved studien, er eksempler på diskutable eller uakseptable praksiser. Hva finner de om norske forskeres forhold til plagiering?
I RINO-undersøkelsen er plagiering definert som «å framstille andres arbeid (ideer, materiale, tekst) som sitt eget ved å utelate henvisning til opphavskilden». 90,1 prosent av utvalget på nær 7300 forskere mener at dette er svært problematisk. Det burde strengt tatt vært 100. 8,4 prosent synes det er ganske problematisk, men er altså ikke kategorisk avvisende. De resterende 1,5 prosentene synes det er litt problematisk eller helt uproblematisk.
13,8 prosent oppgir at de kjenner til minst ett tilfelle hvor kollegaer i løpet av de siste tre årene har plagiert. Det er en betydelig andel. Naturlig nok oppgir langt færre at de selv har plagiert i løpet av de siste tre årene, 0,5 prosent. Det er neppe noen overrapportering.
Ideelt sett burde normregulert adferd vært tilstrekkelig for å hindre at plagiering skjer, men så synes altså ikke å være tilfelle. Vi kan begynne med å snakke om det.
Les også:
