Slik jobber koronaforskerne
LUKK

Aktuelt intervju

Slik jobber koronaforskerne

Av Aksel Kjær Vidnes

Publisert 2. april 2020 kl. 08:47

Virus- og epidemiforskerne har brått fått enda travlere dager. Susanne Dudman prøver å holde tritt.

Forskningsgruppeleder og førsteamanuensis Susanne Dudman og hennes kolleger har den siste tiden vært svært travle med å lage nye testmetoder og opprette nye forskningsprosjekter på det nye koronaviruset. Hun vet aldri hva arbeidsdagen bringer, bortsett fra at den sjelden blir som planlagt.

Susanne Dudman

Aktuell med: leder forskningsgruppen ClinVir – Klinisk virologi på Oslo universitetssykehus og Universitetet i Oslo, som jobber med diagnostikk og observasjonsstudier av det nye koronaviruset.

– Passer det å ta en prat nå?

– Ja, nå passer det. Jeg gomler litt lunsj mens vi prater.

– Det er travle dager?

– Ja, det er det.

– Hvordan ser arbeidsdagene ut?

– Jeg begynte første møte klokken 07.30 i dag, og regner med at jeg vil jobbe til litt utover kvelden. Dagen består av både diskusjoner om forskning rundt det nye sars-korona-viruset, og så er det mye annet også, som risikovurderinger, beredskap, konkrete råd til lab-personell og annet helsepersonell. Det er variert og spennende med hva som dukker opp. Du vet aldri hva som detter inn i e-posten i løpet av dagen. Og du må omprioritere hva du skal gjøre, for det kommer ofte inn ting som haster mer enn andre.

– Hva jobber dere med nå i forskningsgruppen din?

– Vi har diskutert flere ting vi kan gjøre med forskning på det nye viruset. Vi har nå hatt frist hos Forskningsrådet på å sende inn prosjektutkast for forskning rundt covid-19, som var en hasteutlysning. Så det har vært mye e-poster og telefoner om hva vi må studere, basert på hva man mangler kunnskap om. I forskningsgruppen min har jeg en som heter Jan Cato Holter, som er prosjektleder på en observasjonsstudie som vi har satt i gang nå på det nye viruset. På OUS skal vi, i samarbeid med flere andre sykehus, undersøke forløpet til pasienter som blir innlagt på sykehus, pasienter som har blitt så dårlige av infeksjonen at de må ha sykehusbehandling. Vi skal undersøke pasientene med tanke på faktorer som skiller dem fra milde tilfeller. Og så skal vi se på behandlingstiltak og utfallet av infeksjonen, om vi kan finne ut noen risikofaktorer som gjør at det blir et alvorlig forløp, og eventuelt dødsfall.

– Det er ikke sannsynlig at noen vaksine som er utviklet for tidligere koronavirus, har effekt mot det nye viruset.

– Forskningsgruppen din jobber normalt med flere ulike prosjekter – settes alt på vent, eller fortsetter dere som normalt?

– Vi har en stor vaksinestudie på hepatitt E i Bangladesh. Der er det heldigvis sånn at vi kan vente litt med det vi skulle gjøre, så vi kan sette inn mer ressurser på å jobbe med sars. Det er også andre ting vi har forskjøvet på grunn av denne pandemien.

– Hva vet dere så langt om dette nye viruset?

– Dette koronavirusets offisielle navn er sars-CoV-2. Covid-19 er det WHO har kalt infeksjonen som viruset fører til. Viruset er ikke sett før det ble påvist hos disse lungeinfeksjonspasientene i desember i Kina. Viruset er mest likt noen flaggermus-koronavirus som ble påvist i Kina i 2018. Det taler for at dette er et virus som kan ha opphav fra flaggermus, kanskje via noen mellomverter som virker forsterkende på viruset og øker risikoen for smitte til mennesker. Vi vet ikke hvilke verter det kan være, men det er sett liknende virus hos maurslukere i Kina. Dette blir mer klart etter hvert.

– Vet dere noe om virusets egenskaper?

– Ikke så fryktelig mye ennå. Når de har undersøkt genomet og oppbyggingen, ser det ut til at det er ganske likt det gamle viruset. Selv om det er en god del forskjeller i gensekvenser, ser det likt ut når vi ser på bindingsreseptorer, som er det viruset bruker i menneskekroppen for å komme inn i celler og skape infeksjon i luftveiene.

– Siden en del er kjent fra den forrige sars-epidemien, hvorfor kan vi ikke bruke medisinene fra den?

– Det er ikke sannsynlig at noen vaksine som er utviklet for tidligere koronavirus, har effekt mot det nye viruset. Men man bruker erfaringene man har hatt i vaksineforskningen på de tidligere virusene, i arbeidet med å få på plass en ny vaksine. Det er noen nye teknikker nå for å utvikle vaksiner som gjør at man kan bytte ut forskjellige antigener i vaksinen. Man kan ta ut antigenet fra en tidligere vaksine og bytte den ut med antigenet til det nye viruset. Og det kan føre til at vi kanskje får en raskere vaksineutvikling enn tidligere, og kan komme gjennom den første utviklingsfasen og over til studier på mennesker noe tidligere.

– Hvor lang tid kan det ta?

– Det sies at de trenger en tremåneders tid på å få en vaksine designet og laget, men så kommer testfasene som er i flere runder, først for å se på sikkerhet og så effekt, og det tar mange måneder. Totalt sett tar det gjerne mer enn ett år å få en vaksine klar til bruk på markedet.

– Kan man ikke ta noen snarveier når det er snakk om en pandemi med så store konsekvenser?

– Man er veldig forsiktig med å ta snarveier som man ikke vet konsekvensene av. Men man kan få støtte fra helsemyndighetene til å bruke vaksinen etter en risikovurdering, selv om den burde hatt større uttesting. Men man må veie risiko opp mot nytte og se den vurderingen i forhold til hvor alvorlig tilstanden er som man skal vaksinere mot.

– Nå snakker vi om «de» og «man», men hvem er det som lager selve vaksinen?

– Så langt vet jeg om fire firmaer som jobber med hver sin vaksine. Tre av dem får støtte fra CEPI (Coalition for Epidemic Preparedness Innovations), som Norge var med på å initiere etter ebola-utbruddet for noen år siden. Det er tre firmaer som allerede var i gang med å lage liknende vaksiner for mers-viruset, som hoppet over på heller å lage vaksine til type 2-sarsvirus. CEPI-initiativet er veldig bra, og det har styrket muligheten verden har til raskere å få på plass vaksiner når det er en utbruddssituasjon eller pandemi. Ellers tar det gjerne de store vaksineprodusentene mange år å gjøre et sånt arbeid.

– Hvordan er arbeidsforholdene for dere nå?

– Alle er travle. Særlig vi som jobber direkte med diagnostikken eller håndtering av pasienter med den nye virusinfeksjonen. Jeg er virolog og medisinsk mikrobiolog av utdanning. Det er vi som måtte sette i gang å lage nye testmetoder for å påvise viruset. Det er gjort på min avdeling på OUS. Men nå som en metode er implementert for å påvise akuttinfeksjoner, blir vi bedt om også å finne ut om folk har gjennomgått en sånn infeksjon. Da må vi finne ut hvordan vi kan teste for antistoffer kroppen har produsert etter en infeksjon. Det er vi i gang med nå.

– Hvordan er sikkerhetsregimet for dere som jobber både med forskning og klinisk behandling?

– Vi har brukt ganske mange timer på det de siste ukene. Allerede i starten av februar gjorde vi risikovurderinger for å være sikre på at vi i laben ikke ble eksponert for sarsviruset. Vi har gått gjennom alle arbeidsprosesser og pekt på hvilke prosesser som kan gi mulig fare for at noen av oss blir smittet. Etter hvert som det har blitt økt spredning i Norge, måtte vi gjøre nye risikovurderinger, for da økte faren for at materialet som kom til oss, var smittet.

– Ja, og dere kan jo risikere å bli smittet på vei til jobb?

– Ja, ikke sant. Nå er situasjonen annerledes. Det er ikke lenger i laboratoriet vi er mest redde for å bli smittet, der har vi gode rutiner, men at vi på vei til jobben om morgenen kan risikere å bli eksponert på bussen for eksempel. Det er mer trolig i den situasjonen vi er i nå.

– Hvordan håndterer dere det?

– Vi må jo gå på jobb hver morgen uansett, for vi er kritisk personell som alt annet helsepersonell. Vi må bare være veldig forsiktige og ikke komme i kontakt med noen som er åpenbart syke. Vi prøver så godt det lar seg gjøre, for det er viktig for oss å kunne være på jobb og gjøre den biten av diagnostikken som det er behov for. Det vil være en veldig vanskelig situasjon hvis mange av oss blir syke.

– Hvordan vil du beskrive stemningen på jobb?

– Alle er i beredskapsstemning. Vi føler at vi må løpe litt fortere, og vi har enda flere ting å forholde oss til enn vanlig. Jeg tror mange er preget av at de har lange arbeidsdager, at de må gå ekstra vakter og gjøre en ekstra innsats. Det tar ikke mange ukene før man ser at mange blir slitne når vi holder på sånn.

– Ja, vi må kanskje avslutte, så du får kommet deg videre.

– Det var bra du sa, for nå har jeg et nytt møte om to minutter.

– Takk for at du tok deg tid til å fortelle litt om dette. Og takk for jobben dere gjør.

– Takk skal du ha.

  • Les også: