Splittelse mellom de tre kulturer
LUKK

Splittelse mellom de tre kulturer

Av Kjetil Vikene

Publisert 22. november 2016 kl. 11:29

Modig, men mangelfullt forsøk på å teoretisere om kroppen på tvers av fagfelter.

 

omslag-den-levende-kroppen

Fakta
<
Det er vel 60 år siden C. P. Snow påpekte at splittelsen mellom humaniora og naturvitenskap hadde gått fra å være et vitenskapelig skille til å bli et samfunnsproblem: Gjennom gjensidig mistenkeliggjøring snakket kulturene ikke lenger samme språk. Den levende kroppen er «resultatet av et banebrytende samarbeid» i det dansk-norske Nettverk for estetikk, teologi og naturvitenskap. Boka argumenterer for at skillet mellom disse «kulturene er foreldet og en fordom som står i veien for framtidens utfordringer».

Redaktør Drude von der Fehr, professor emerita i litteratur ved Universitetet i Oslo, skriver at boken ikke er ment som en lærebok. Den gir oss likevel gode introduksjoner til teorier som har prøvd å bryte ut av dualismen, der Charles Pierce’ filosofiske semiotikk er et anker. Begrepet «abduksjon» – førbevisst viten – står sentralt, og kroppens egen viten søkes forklart gjennom gode tekster som kretser om spørsmålet via arkitektur, religion, litteratur, teater, teologi og ikke minst semiotikk, studiet av sosialt betingede tegnsystemer. De mer teoretiske bidragene jakter på et språk som kan beskrive både «mennesket og det levende».

Boken skriver seg inn mot problemet med de to kulturene, men er kanskje enda mer opptatt av en tredje kultur, en som huser spirituelle erfaringer og som i ytterste konsekvens åpner for en teleologisk forståelse av en iboende hensikt i verden, i tillegg til den humanistiske fenomenologi og naturvitenskapelige kausalitet. I von der Fehrs introduksjon snakker hun om hvordan hun under et sykehusopphold var overbevist om at «kroppen visste at den var i ferd med å dø og at jeg som bevisstløs var i stand til å observere dette». Dette er en «abduktiv» erfaring, og von der Fehr bruker snart ordet «tro» som synonymt med Pierces «abduksjon». Bidraget til Søren Bier starter med beskrivelser av «en verden gjennomstrålet af et varmt lys» og «en følelse av tryghed, varme og kærlig accept», Jesper Hoffmeyers bidrag ender med «Vores verden stammer fra en krop, der tror», og antologien inneholder flere bidrag om teologi. Kroppen som tror altså, til forskjell fra mennesket som vet.

Dette er et vågalt grep, og et grep som flytter vekten bort fra forsøket på å formidle mellom de to kulturene, og i stedet utfordrer begge ved å gjøre grenseerfaringer til sentralerfaringer. Bokens eneste «rene» naturviter, professor i biologi Dag O. Hessen, oppsummerer om semiotikken: «Er budskapet rett og slett at alt må virke i en kontekst? Vel, da er vi enige», men han melder «pass ved teleologien …». Det banebrytende samarbeidet på tvers av faggrenser, som jeg ærlig talt hadde gledet meg veldig til, uteblir, og boken er med få unntak forankret i «spesifikke fagområder» i åndsvitenskapene. Samtidig teoriutvikling innenfor nevrovitenskapen om «embodied cognition» (der vår kognitive interaksjon med verden betraktes som kroppslig forankret) blir nevnt, men bare knapt, selv om dette er teorier som tangerer både abduksjonsbegrepet og semiotikken og inspirerer til eksplisitte oppgjør med reduksjonismen. Jeg savner med andre ord flere naturvitere her. Dette gjør imidlertid ikke boken dårlig, men det gjør den mangelfull.