Språk og entusiasme

omslag-kristin-bech

Fakta

Kristin Bech
Fra englisc til English. Et språk blir til
Pax, 2016
257 sider
Veil. pris: kr 369

Allerede i første setning i boka Fra englisc til English støter vi på et begeistret utropstegn. Det skal bli mye mer begeistring utover i boka, og vi skjønner fort at de oppmuntringene vi blir møtt med i første kapittel, «heng med, det er snart over!», og ulike koketteringer og bløte vitser om hva slags rare ting som kan oppta en språkforsker, ja, hva slags raring en språkforsker må være, utelukkende er falsk beskjedenhet. For hva enhver leser vil oppdage, forfatteren av boka nyter å vise frem all kunnskapen, alle sammenhengene og alt som har ført til den ene eller den andre språkformen, som for eksempel hvordan ordene «squash» og «moose» kom inn i det engelske språket via indianere, eller viktigere, hva kong Alfreds innsats mot vikingene må ha betydd for bevarelsen av det engelske språket. Boka handler altså om engelsk språkhistorie, og er det noe som er drivende interessant her i verden, så er det nettopp språkhistorie – blir vi fortalt.


Bokas begeistrede forfatter
heter Kristin Bech, og hun er førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo. Antakelig har hun mye erfaring med undervisning, for det er den entusiastiske foreleseren som på forhånd vet hvilket stoff hun skal igjennom, vi gjenkjenner i teksten her. Så er det ikke bare begeistring her, men også myndighet. Forfatteren vet hvor hun skal og hva hun kan, og da får leseren være med på ferden, og vi begynner rundt år 450 e.Kr., da angelsakserne invaderte England. Etter det går det slag i slag, både bokstavelig og metaforisk forstått, og vi lærer blant annet om hvorfor engelsk er et germansk språk, som så ble utsatt for mange påvirkninger fra for eksempel fransk og latin, hvordan kasusene forsvant, og hva som skjedde i det store vokalskiftet. Likhetene mellom gammelengelsk og norrønt blir selvsagt vist frem og forklart. Og la det være sagt: Det er klart dette er gøy!

Det er tross alt gjennom språket vi behandler ting, tanker og hverandre, og det språkhistorie derfor gjør, er kort og godt å vise til så mye menneskelig. Språket er jo alltid med, så når kongene oppfører seg slik og sånn, får det konsekvenser for politikk, landområder og folks levekår, men også for språket. Språkhistorie gir med andre ord en annen innfallsvinkel på historien enn den tradisjonelle. Bech lar oss få være med på hvordan språkhistorien skrives, og hun evner å skape spenning gjennom problemformuleringene. Hypoteser om hva som muligens kan ha skjedd, fremsettes, og så blir vi presentert for drøftinger. Da drysses kunnskapen ut. Også dette er gøy.

Det fine med humaniora, skriver Bech, er at den bevarer sin ungdom så godt, blant annet siden fagenes forfedre fortsatt tar del i dialogen. Slik skapes en dimensjon bortenfor oss selv og vår egen samtid. Vi tar del i noe større. Er det derfor boka i mine øyne faller litt i bakken mot slutten? Da er det samtiden og vår engelsk det dreier seg om, og foruten litt oppramsing blir vi her møtt med gode råd og skolefrøkenaktig belæring. Men vi som har moret oss over kasusbortfall, gidder ikke å bli belært om enkle grammatiske regler. Da blir det too much. Bechs lette form gjør seg definitivt best når det er et noe tyngre stoff som skal behandles. Men da er konklusjonen: Klart språkhistorie er gøy!