Vaklende begreper og uklare forestillinger vanskeliggjør lesningen.
stemme-som-skurrer

Fakta

 

Toril Moi
Stemmer. Språk og oppmerksomhet
Aschehoug, 2013
96 sider
Veil. pris: kr 99

I anledning 100-årsjubileet for kvinners stemmerett gir Aschehoug ut en pamflettserie kalt Stemmer. Det er et kanskje opplagt, men likevel godt navn, og for å sitere baksideteksten: «Prosjektet handler ikke om hva det vil si å være kvinne, men hva kvinner vil si.» Hver måned gjennom hele året kan vi lese bidraget fra en av de tolv utvalgte stemmene, som altså alle er kvinner. Noen av dem er mer kjente for allmennheten enn andre, men ingen rager så høyt på den akademiske stjernehimmelen som hun som får æren av å åpne rekken, Toril Moi.

Moi er godt synlig i den norske offentligheten: gjennom sine bøker om feministteori, de Beauvoirs liv og tenkning, Ibsen – og ikke minst gjennom en rekke artikler i aviser og tidsskrift. Bøkene hennes er ikke mindre tilgjengelig skrevet enn artiklene. Artiklene er ikke mindre i stand til å sette i gang tankeprosesser hos leseren enn bøkene. Begge deler fordi det er en veldig åpenhet over måten hun skriver på. Hun viser leseren hva hun gjør, viser hvordan hun bygger opp sine argumenter, viser hvordan hun forstår ting, og hva hun vektlegger, og enten du skulle være enig eller uenig i det hun sier, inviteres du slik alltid til å gå i dialog med teksten. Hun er et akademisk forbilde med sin klare stil. Velkjent er hun også for sin opptatthet av det selvfølgelige og det konkrete, av å se det og bruke det som en vei inn i teorien for dermed å gjøre teorien mer håndgripelig.

I Språk og oppmerksomhet, som er tittelen på pamfletten, har hun fortsatt det samme blikket for det konkrete, men hun har beveget seg videre i det teoretiske landskapet. Som underlag for det hun sier her, finner vi dagligspråkfilosofien til Stanley Cavell, og i tråd med denne bringer hun inn Simone Weill, Iris Murdoch, Cora Diamond og Virginia Woolf. Ved hjelp av alle disse ønsker hun «å agitere for verdien av å rette et rettferdig og kjærlig blikk på virkeligheten og å finne et språk for hva dette blikket ser».

Det finnes en virkelighet, påpeker Moi, og den må vi bestrebe oss på å oppdage; vi må være oppmerksomme. Den som er oppmerksom, ser noe sant. Denne sannheten krever av oss et språk som gjenspeiler den. Et slikt språk kan vi finne i skjønnlitteraturen, og derfor er humanistisk forskning et viktig anliggende. Litteraturen og humaniora er i stand til å vise den menneskelige eksistens, vi som lesere får slik anledning til å lære oss å se.

Moi er for skisseaktig i sin presentasjon, men det største problemet er nok at hun ikke er lommekjent i filosofien.

Istedenfor å nøye seg med å gi en utdypning av sitt tema bruker Moi denne lille boka til også å ta et oppgjør med scientismen og postmodernismen. Slaget står omkring begrepet «sannhet», og selv om postmodernistene tilfører en ny ingrediens i det som en gang var en heftig strid, også kalt positivismestriden, er resultatet her en oppvisning i klisjeer som ikke bringer noen gode poeng frem. Nå er det rettferdige og kjærlige blikk intet enkelt tema å skulle argumentere for på hardtslående vis, men det får da være måte på hvor lite utfordring hun finner hos sine motstandere, eller det får være måte på hvor lite substansielt som kan sies når Moi gang på gang forteller hva et rettferdig og kjærlig blikk ikke er (ikke sentimentalt eller moraliserende eller knyttet til noe ubetinget godt). Bedre blir det ikke når hun kritiserer gjengs moralfilosofi, eller en tendensiøs fremstilling av den, for det går jo bare utover de poengene (her fra Cora Diamond) hun ønsker å innvie oss i. Med så mange vaklende begreper blir det forvirrende, og det blir så vanskelig å være en oppmerksom leser. Her er et eksempel: «Å være et moralsk responsivt menneske er å se virkeligheten med et rettferdig og kjærlig blikk. Dette blikket gjør det mulig å forsøke å handle riktig overfor hverandre.»

Hvis man faller for ordene, kan man nok få noe ut av teksten, men hvis man nettopp oppmerksomt søker hva ordene betyr, så er det litt for liten hjelp å få. Og sitatet over er vel også en sirkeldefinisjon. De er som kjent lite til hjelp.

Mois prosjekt er å finne frem til det virkelige som ligger gjemt under de naturvitenskapelige sannheter, under moralfilosofiens regler og prinsipper og under feighetens tilsløringer. Det krever av oss en holdning til den andre, en vilje til å se. Dette er utforsket av andre før, på mange gode måter. Moi er for skisseaktig i sin presentasjon, men det største problemet er nok at hun ikke er lommekjent i filosofien. Det gjør at hun i stor grad lener seg på sine forbilder, og slik blir det ingen ledig gjennomgang av ulike posisjoner, og derfor gjenkjennes heller ikke Mois stemme her.

Designet er fint. Det gir assosiasjoner til avis, både ved at det er røft og ved at det innbyr til en hyggelig lesestund. Du har lyst til å bla i heftet. Dessverre gjenfinnes noe av det dårlige ved dagspressen her; noen trykkfeil er nå så sin sak, verre er det med de oversatte sitatene. Her har det gått litt fort i svingene, og resultatet er dårlig språk. Kanskje hele teksten er et resultat av hastverksarbeid, og med seriens tittel tatt i betraktning, kan jeg ikke dy meg, selv om det er en overdrivelse: Dette er forstemmende lesning.