– Sterke meninger fremmer ikke karrieren
LUKK

– Sterke meninger fremmer ikke karrieren

Av Lorenz Khazaleh, sosialantropolog, for tida tysklærer

Publisert 2. september 2019 kl. 12:59

Hvem har drept forskerbloggene?

I sommer fylte antropologibloggen min 15 år. 15 år. Dette er i nettkulturen en evighet. For 15 år siden var smarttelefoner ennå ikke oppfunnet, ikke engang spam fantes. Dette var tiden blogging begynte å bli populært, også innen norsk akademia. Det vi bloggere var opptatt av var nettets muligheter til å demokratisere tilgangen til vitenskap.

Innen mitt fagfelt var det spesielt yngre forskere som brukte nettet til å diskutere forskningen sin, kommentere samfunnsutviklingen og annet de fant på nett – og stort sett på norsk. Det lå prestisje i å dele mest mulig på nett. Bokmerkene vårene var offentlig tilgjengelige på delicio.us, bildene delte vi på Flickr. Dette var tiden da bloggpioner Jill Walker fra Universitetet i Bergen sa til forskning.no at «alle forskere bør skrive weblogg.» I 2005 fikk hun – for bloggen sin – Meltzerfondets pris for fremragende forskningsformidling.

Dagens situasjon er nok en annen. De fleste av oss er blitt mer forsiktige med hva vi deler grunnet økende overvåkning og datalekkasjer. Den akademiske friheten til å publisere hvor og hvor mye man vil har blitt mindre. Noen universiteter, spesielt i Australia, har laget regler for hva akademikere kan si i offentligheten. Jeg får e-poster fra forskere som ber meg fjerne kommentarene deres på bloggen min. Sterke meninger, forklarer de, fremmer ikke karrieren.

Det ser ut til at den største delen av den personlige kommunikasjonen har forlatt det åpne nettet og flyttet til lukkede kommersielle plattformer som Facebook, Twitter, Academia.edu og Researchgate der ikke-medlemmer har begrensede muligheter til å delta. Bloggerne i fagfeltet mitt har forsvunnet nesten fullstendig. Å google de ansatte ved de antropologiske instituttene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø ga et lite oppløftende utbytte.

Blogging lever likevel i beste velgående, om enn på en annen måte. Istedenfor stipendiaten er det rektoren som blogger i dag. Fagbloggene som finnes i Norge i dag blir stort sett drevet av institutter eller organisasjoner. Når antropologen har en blogg eller hjemmeside, ser den (ikke overraskende i disse prekære tider) ofte ut som en CV eller jobbannonse. Det er i tråd med utviklingen på nettet der bedrifter bruker blogger for å promotere sin virksomhet.

På internasjonalt nivå har det foregått en sentralisering. Istedenfor mange enkeltblogger finnes det få store og innflytelsesrike gruppeblogger. Av og til ser man innlegg fra norske antropologer der – men ikke lenger på norsk. Formen har endret seg. Innleggene er mer faglige, lengre, nærmest trykkeklare. Den subversive utadvendtheten fra «gamle dager» er borte. Ofte mangler det en av bloggingens gudfedre, iraneren Hossein Derakshan, kaller nettets sjel og skjelett – lenkene til andre nettsider. Vi ser de samme tendensene i bloggseksjonen på forskning.no.

Hva kan gjøres? Tradisjonell blogging? Gjerne det! Eller hva med å utforske de åpne alternativene til Facebook og Twitter? For de finnes: Friendica, Humhub, Hubzilla, eller Mastodon for eksempel. Jeg testet dem for bruk i undervisningen og ble imponert. Det spesielle med disse løsningene er at de er desentrale. Hver av oss kan installere dem på et webhotell og bli del av et «fediverse» («federation» + »universe»), et nettverk av uavhengige servere. Vi har selv kontroll over dataene og bestemmer reglene. På lignende måte som med epost kan vi kommunisere med hverandre, selv om vi bruker forskjellige tjenester. En liten del av akademia er allerede der. Du også?

Les også: