– Det er veldig alvorlig, sier stipendiatrepresentant Sofie A. E. Høgestøl.

Har du opplevd press for å delta i forskningsetisk tvilsomme situasjoner? I en ny undersøkelse om ph.d.-kandidaters arbeidsforhold spurte forskningsinstituttet NIFU de som skriver doktorgrad om akkurat dette.

Og selv om det ikke gjelder mange, er det noen som opplever at de har blitt presset til å gjøre tvilsomme ting. Tre prosent bekreftet for eksempel at de hadde følt seg presset til å til å delta i tvilsomme situasjoner når det gjaldt fremstilling av forskningsresultater, mens tre prosent var usikre på om de hadde opplevd det. Undersøkelsen tar for seg i overkant av 8300 ph.d.-kandidater. Det betyr altså at rundt 250 personer har opplevd å bli presset tvilsom fremstilling av forskning. Tre prosent sa også at de hadde følt seg presset til å innhente eller analysere data på en forskningsetisk tvilsom måte, for eksempel ved plagiering eller ignorering av forskning.

For ordens skyld: At de har følt seg presset til å gjøre noe, trenger selvsagt ikke å bety at de har gjort det.

Er avhengig av tillit

– Tilliten til vitenskapen står på spill hvis mange jukser. Vi som forsker på mennesker er avhengig av at de vi forsker på tror vi gjør det skikkelig, og at vi bidrar til viktig kunnskap som andre kan ha nytte av. Hvis noen tenker at forskere driver med fusk, da har vi et problem, sier professor i medisinsk filosofi ved NTNU, Bjørn Hofmann, som har forsket på forskningsjuks.

I alt sa 32 prosent av de spurte at de har blitt presset eller er usikre på om de har blitt presset inn i en situasjon som de opplevde som forskningsetisk problematisk.

– Det er svært alvorlig. Man må stille spørsmål ved om man har gode nok varslingsrutiner for stipendiater som føler seg presset i en slik situasjon, sier Sofie A.E. Høgestøl, som er leder for i UiOdoc, interesseorganisasjonen for stipendiater og postdoktorer ved Universitetet i Oslo.

Slik svarte ph.d.-kandidatene:

Hoffmann sier at disse tallene ikke er høyere enn det man har funnet internasjonalt og at de samsvarer med det han og kolleger har funnet i studier ved de medisinske fakultetene.

– Hvordan kan dette komme til uttrykk?

– Når man skal vurdere hvor alvorlig resultatet er og hvilke tiltak man skal sette i verk, må man undersøke nærmere hvilke typer tvilsomme situasjoner kandidatene opplever. Det er forskjell på plagiat og presentering av resultater, sier Hofmann.

– Om veilederen anbefaler kandidaten å bruke en statistisk metode som kandidaten oppfatter som uegnet, er det noe annet enn om man endrer dataene for å få ønsket resultat.

Les også: Når doktorgraden blir for vanskelig 

Hvilken forfatter skal stå først? 

Situasjonen flest hadde opplevd, var den der kandidatene følte press i forbindelse med hvem som skulle være medforfatter eller rekkefølgen på forfatterne. 11 prosent hadde opplevd dette. Syv prosent var usikre på om de hadde opplevd det. NIFU satte «usikker» som et svaralternativ fordi det gjerne er gråsoner i slike saker.

– Dette tror jeg er en ganske klassisk problemstilling i fagområder som medisin og matnat, der det ofte er fire-fem-seks forfattere. Man får beskjed om at en person skal være medforfatter, og det kan bli en krangel om personen har bidratt. Det kan være en veldig ukomfortabel situasjon å havne i, sier Høgestøl.

Les også: Så mye mer tjener du med en doktorgrad 

–Mange presser seg inn 

– Det er nok veldig mange som presser seg inn, istemmer biologiprofessor Nils Chr. Stenseth.

Han har tidligere skrevet om fenomenet, som han mener er en form for intellektuell trakassering.

Han mener det er mer utbredt i land med mer hierarkiske strukturer enn Norge.

– Jeg har opplevd at forfattere, som åpenbart ikke har bidratt, har presset seg inn rett før artikkelen skal sendes til publisering, sier han.

Han forteller om da en kinesisk student kom til Norge for å lære å analysere data på en bestemt måte. Stenseths postdoktor lærte ham opp.

Plutselig dukket det opp tre nye forfattere 

–  Vi tok helt gitt at studenten skulle være førsteforfatter og postdoktoren skulle være annenforfatter, uten noen fotnote som skulle angi hvem som gjorde hva. Men plutselig rett før artikkelen skulle sendes til publisering, kom tre nye forfattere. Den ene kom mellom studenten og min postdoktor med en fotnote om at det skulle være «equal contribution», forteller han.

Stenseth protesterte, men til ingen nytte. Han fikk beskjed om at dette var en avtale de hadde seg imellom

– Den har jeg ikke sett, sa jeg. «Nei, det har du ikke, for den er på kinesisk», fikk jeg til svar.

– Vanskelig å vinne

Selv om akkurat dette eksempelet involverer kinesere, understreker Stenseth at ting som dette skjer i svært mange land .

– Det har nok å gjøre med strukturen. Det er et veldig publiseringspress, alle skal ha publikasjoner, sier han.

– Hva slags muligheter har en stipendiat som utsettes for slikt press?

–  Det er  vanskelig å få gjennomslag i slike kamper. Jeg er overbevist om at det skjer mye av dette i Norge også, og jeg har en medisin: Åpenhet. At man diskuterer slike ting. Jeg tror vi etablerte har en jobb å gjøre ved å diskutere dette. Da er det mye lettere å stå fram og fortelle at dette har skjedd meg, er i ferd med å skje meg eller at jeg kjenner til at det har skjedd med andre.

Les også:

– Det er vanligere at folk sitter og gråter, enn at de ikke gjør det