Høytlønnede akademikere i staten kan tape lønnsmessig på årets tariffoppgjør, mener professor Kalle Moene. Men den langsiktige gevinsten kan være viktigere.

 

– Jeg tror de har funnet fram til et veldig fornuftig kompromiss.

Det sier Kalle Moene, professor i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo, om resultatet av årets lønnsoppgjør.

For første gang ble det i år opprettet to hovedtariffavtaler i staten, én for Akademikerne og én for LO, YS og Unio. Profilen i de to tariffavtalene er ulik. Mens Akademikerne fikk en avtale der det meste av lønnsoppgjøret skal fordeles lokalt på arbeidsplassene, fikk LO, YS og Unio til slutt gjennomslag for at en større pott skulle fordeles sentralt. Det innebærer alle som er organisert i disse tre hovedorganisasjonene får 50 prosent av lønnsøkningen som et sentralt tillegg, mens den resterende halvparten skal fordeles lokalt. I praksis skal det gis 1,15 prosent i sentralt tillegg med virkning fra 1. mai i år og 1,5 prosent i lokale forhandlinger med virkning fra 1. juli. Totalt vil lønnsøkningen bli 2,4 prosent.

Typisk norsk løsning

Moene mener en slik todelt løsning var nødvendig når staten først hadde gått med på å gi Akademikerne en egen tariffavtale.

– Det ville vært uforståelig om det skulle bli streik fordi staten skulle stå på at det bare skal være lokale forhandlinger. Partene har nok visst at det var umulig for staten, og heller ikke i statens interesse, å stå hardt på i et sånt spørsmål.

Han mener løsningen er et kompromiss som både kan virke utjevnende og motiverende.

– Man har kommet fram til hva den samlede lønnsveksten skal være, som tar samfunnsmessige hensyn, man lar noe gå til utjevning gjennom direkte, sentral fordeling, og noe til lokale justeringer som kan brukes for å rekruttere og å motivere den lokale arbeidsstokken. Dette kompromisset mellom mikro- og makrohensyn er det som kjennetegner det norske lønnssystemet.

Mindre lønnsøkning for middelklassen

Moene mener at en løsning som Unio, LO og YS fikk til er bedre for samfunnsutviklingen enn den Akademikerne kom fram til. Samtidig kan Akademikernes løsning gagne høytlønnede forskere som han selv mer.

– Dette resultatet er i strid med Akademikernes ønske. Hvis Akademikernes ønske om at alt skal fastsettes i lokale forhandlinger hadde gått igjennom, hadde det blitt større ulikhet mellom arbeidstakerne. Det norske systemet holder tilbake den øvre middelklassen lønnsmessig, i solidaritet med lavere lønnede grupper.

– Hva kan det innebære for relativt høytlønnede grupper som akademikere i staten?

– På kort sikt kan det innebære at øvre middelklasse eller høytlønnede akademikere får en mindre lønnsøkning enn ved helt lokale oppgjør.

Tjener også høytlønnede

– Så en professor ved Universitetet i Oslo vil eksempelvis kunne tape lønnsmessig på en forhandlingsløsning som denne?

– Det er godt mulig. Men på sikt kan dette føre til en god økonomisk utvikling for alle grupper, som også kan tjene den øvre middelklassens interesser. Det kan føre til en bedre samfunnsøkonomi og mer effektiv offentlig og privat sektor. En høyere produktivitetsvekst kommer alle til gode. Det er lett å se at dette skjer i privat sektor, og det kan godt tenkes at det skjer i offentlig sektor også, sier Moene.

– Men det er ikke så lett å se fra oppgjør til oppgjør, og derfor har Akademikerne ønsket å bryte ut av den sammenpressede lønnsstrukturen vi har.