Av Hans Morten Haugen, dr.jur. og professor i internasjonal diakoni, VID vitenskapelige høgskole, studiested Diakonhjemmet
Publisert 19. desember 2017 kl. 14:26
I mangfoldet av etiske retningslinjer for forskning, inklusive debatten om lovregulering (se Forskningsetikk nr. 2/17, s. 18–19), er det verdt å merke seg at FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (UNESCO) i november reviderte – og forbedret – sin anbefaling om forskere.
En anbefaling har en sterk status i UNESCO, og ved å vektlegge «prinsipper og normer for internasjonal regulering av et bestemt spørsmål» snakker vi i realiteten om en erklæring. FNs verdenserklæring om menneskerettigheter (1948) og FNs urfolkserklæring (2007) er eksempler på erklæringer med stor betydning.
Den opprinnelige anbefalingen, vedtatt i 1974, hadde svakheter, som reflekterer tiden den ble skrevet i. Eksempelvis het det i punkt 4 (utdrag): «Hver medlemsstat bør […] styre vitenskapelig forskning og utviklingsarbeid for å oppnå nasjonale mål, samtidig som det er tilstrekkelig plass til vitenskapen i seg selv.»
Selv om ingen er uenig i at vitenskapen skal fremme det felles gode, åpner en slik formulering for forskning i visse ideologiers tjeneste.
1997-anbefalingen
UNESCO har også en 1997-anbefaling om status for lærerpersonalet ved høyere utdanningsinstitusjoner. Definisjonen av akademisk frihet i punkt 27 inneholder fire elementer:
2014-prinsippene om vitenskapens universalitet og faglige frihet, vedtatt av International Council for Science (ICSU), utdyper denne definisjonen.
For Norges del fortjener punkt 2 og 3 over oppmerksomhet. Forskerforbundets Skriftserie nr. 1/2017, Akademisk frihet under press («Rapporten») løfter fram som ett av problemene krav om publisering i visse type kanaler. Problemet med institusjonell sensur kom fram i undersøkelsen Terence Karran gjennomførte i 2015 i samarbeid med Forskerforbundet, og som ble presentert på Forskningspolitisk seminar i november samme år: 10 prosent har blitt truet med disiplinære tiltak som følge av interne ytringer ved institusjonen.
Alle forskere?
FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter anerkjenner i artikkel 15.3 «frihet som er uunnværlig for vitenskapelig forskning». I forslaget til en ny grunnlovsbestemmelse – fremmet av representanter for seks av de (da) sju partiene på Stortinget (Dokument 12:31 (2011–2012)) – var formuleringen «forskningens frihet». Selv om forslaget ikke fikk ¾ flertall, er det viktig at forslaget vektlegger at den særlige friheten skal gjelde alle forskere, og ikke bare dem som arbeider ved høyere utdanningsinstitusjoner.
Utgangspunktet er forskningens sannhetssøken, som er det sentrale formål for forskningen. Denne må ikke komme under press, uansett om man er ansatt ved en forskningsinstitusjon eller en høyere utdanningsinstitusjon. En slik forståelse av akademisk frihet brukes også i Rapporten.
Nettopp derfor, og fordi 1974-anbefalingen gir svakere individuell beskyttelse enn 1997-anbefalingen, var det på høy tid at det kom en tekst som understreker frihet for forskere, noe vi har fått med 2017-anbefalingen. Ti nøkkelområder er løftet fram i et eget vedlegg til 2017-anbefalingen.
2017-anbefalingen er ingen revisjon, men en helt ny tekst. En rekke organisasjoner, som ICSU og International Social Science Council, har deltatt. 2017-anbefalingen utvider perspektivet til å omfatte forskning og ikke bare forskere.
Akademisk frihet og tilrettelegging
Mens 2017-anbefalingen ikke eksplisitt viser til definisjonen av akademisk frihet, understrekes i punkt 10 at nasjonale myndigheter skal utvise «den ytterste respekt for «autonomi og forskningsfrihet som er uunnværlig for vitenskapelig framgang».
Punkt 11 understreker ulike former for moralsk og materiell støtte til forskere, særlig i et tidlig kvalifiseringsløp. Uttrykket «rimelig grad av sikkerhet» for ansettelser gir imidlertid ikke spesielt sterke føringer.
Åpen tilgang og opphavsrett
Tilgang til forskningsresultater understrekes på ulike måter i 2017-anbefalingen, også formidling til allmennheten, samtidig som punkt 16 understreker at det skal tas hensyn til «gjeldende rettigheter». I denne sammenheng er det relevant at 1997-anbefalingen i punkt 12 understreker «særlig beskyttelse som følger av nasjonal og internasjonal lov om opphavsrett».
2017-anbefalingen understreker i punkt 18 d en «passende balanse mellom immaterialrettsbeskyttelse og åpen tilgang». Det er tydelig fra konteksten at det er genrøveri (eng. biopiracy: det å tilegne seg genressurser uten forhåndssamtykke og avtale om utbyttedeling) og anerkjennelse av såkalt tradisjonell kunnskap (stadig hyppigere omtalt som «indigenous innovation») som er fokuset. Samtidig kan formuleringen leses som en oppfordring om å sikre åpen tilgang også der opphavsrettsbeskyttelse kunne innebære begrensninger på slik tilgang.
Et annet punkt om åpen tilgang (27 f) omtaler ikke opphavsrett overhodet. Det er derfor rimelig å lese 2017-anbefalingen som en klar støtte til åpen tilgang.
Patentering
Patentering omtales, som moment i en ytelsesvurdering av den enkelte ansatte (punkt 34) og i forbindelse med plikten til å sikre den enkeltes immaterialrettigheter (punkt 37), et punkt hvor også opphavsrett inngår. Ved å bruke uttrykket «deres» gis en forståelse av at det som er oppfunnet som del av et ansettelsesforhold, tilhører oppfinneren. Mange stater har en lov om arbeidstakeroppfinnelser, deriblant Norge, hvor det heter i § 4 at «arbeidsgiveren [kan] kreve retten til oppfinnelsen helt eller delvis overført til seg».
Som jeg har vist i artikkelen «Akademisk frihet og akademisk ansvar: Nordiske perspektiver» (Retfærd 1/2013), skiller Norge seg fra de andre nordiske land ved at loven i § 6 gir den enkelte ansatte «ved universiteter og høgskoler […] rett til å publisere oppfinnelsen dersom arbeidsgiveren ble varslet». Etter den norske patentloven innebærer publisering at nyhetskravet ikke oppfylles, og dermed vil grunnlaget for patent bortfalle. Unntaksbestemmelsen i arbeidstakeroppfinnelsesloven gir ansatte ved norske høyere læresteder en frihet som ikke finnes i de andre nordiske land. Det er påfallende at arbeidstakeroppfinnelser ikke er drøftet i 2017-anbefalingen.
Institusjonell autonomi
Heller ikke institusjonell autonomi er tydeliggjort i 2017-anbefalingen. Mens 1997-anbefalingene understreker institusjonell autonomi, noe som også inngår i universitets- og høgskoleloven § 1-5 (2), er vekten i 2017-anbefalingen snarere forholdet mellom nasjonale tiltak og individuell frihet. Formuleringen i punkt 14 om «nødvendig og ordentlig [«proper»] uavhengighet for utdannere og utdanningsinstitusjoner» er det nærmeste vi kommer omtale av institusjonell autonomi.
Selv om det er riktig at en forskningsinstitusjon ikke har krav på samme autonomi som en utdanningsinstitusjon, er det uheldig at UNESCO lot anledningen gå fra seg til å understreke viktigheten av autonomi for alle institusjoner som arbeider med forskning. Tilbøyeligheten til å utsette institusjonene for politisk press er i vår del av verden mest synlig i ungarske myndigheters forsøk på å stenge Central European University.
Forskeres ansvar
Til sist er det relevant å peke på hvordan forskeres ansvar vektlegges i 2017-anbefalingen. Punkt 10 understreker at forskere ivaretar sitt forskeroppdrag i tråd med samfunnets krav. Formuleringen er «respect public accountability», en formulering som kan være valgt fordi de ulike nasjonale systemene for å ivareta forskningsetikk er såpass ulike. Likevel er det uklart hvem som dekkes av begrepet «public», og hvordan «accountability» rent faktisk skal utøves, gitt at kjernen i definisjonen er eksternt satte standarder, med mulighet for sanksjoner dersom standardene ikke etterleves.
Ansvar knyttes til å fremme fred (punkt 5), respektere urfolk og lokalsamfunn, kompensere bruk av kunnskap (punkt 16), beskytte særlig sårbare mennesker (punkt 18), og ha bevissthet om virkninger på framtidige generasjoner (punkt 19). Dette er rimelige krav.
Oppfølging
1997-anbefalingen overvåkes av en egen komite, CEART, som i 2009 behandlet en klage fra Dansk Magisterforening (DM), Forskerforbundets søsterorganisasjon, over at universitetsloven undergravde akademisk frihet. CEART fant grunn til bekymring og anbefalte «dialog». På møtet i 2012 vurderte CEART utfallet av denne dialogen, og viste til en «continued dissatisfaction of the DM». Rapportene fra CEART sendes til alle medlemsstatene.
Under 2017-anbefalingen foreslås ikke noe tilsvarende klageorgan, bare statusrapporter hvert fjerde år om gjennomføringen, som skal presenteres for UNESCOs generalkonferanse, første gang i 2021. Likevel må 2017-anbefalingen ikke bare bli et anliggende for statene, men også gjøres kjent i forskningsinstitusjonene.
