Humaniorameldingen kan leses som et forsøk på å redusere kravet til forskningskvalitet, mener Universitets- og høgskolerådets museumsutvalg.

 Humaniorameldingen: I Humaniora i Norge (Meld. St. 25 2016–2017), behandles museumssektoren utførlig. Museene er tidligere behandlet i to andre stortingsmeldinger, Framtidas museum og Tingenes tale. I humaniorameldingen fremheves den positive utviklingen ved museene. Museene har fornyet sin rolle som forvaltere av natur- og kulturarv, som formidlere og særlig som forskningsinstitusjoner. Alt dette er utmerket, da museene har brukt det siste tiåret til å tydeliggjøre sin samfunnsrolle og styrke kvaliteten i arbeidet.

Les også: Humaniorameldinga: – Framsteg for ABM-forskinga

Musealt mangfold
Ved mange museer er utstillings- og formidlingsvirksomheten den desidert viktigste aktiviteten. Andre museer har hovedansvar for vitenskapelig samlingsforvaltning, tett knyttet til forskningsvirksomhet. Selv om universitetsmuseene i høy grad går aktivt inn i forskningskommunikasjon, representerer de i særdeleshet Norges forskningsintensive museer.

Som del av universitetene hører universitetsmuseene under Kunnskapsdepartementet. De fleste andre museer er i Kulturdepartementets portefølje. Universitetsmuseene har alltid hatt som fanesak at forskningen de produserer, skal være på det samme høye internasjonale nivå som forskningen ved universitetene for øvrig.

Bærekraft og knappe ressurser

Det store spørsmålet er hvordan regjeringen vil videreføre arbeidet med natur- og kulturarven. I meldingen ansees natur- og kulturarven som en ressurs, hvilket tydeliggjør at den er et knapt gode som må forvaltes bærekraftig og langsiktig. Samtidig, og paradoksalt, er det fremste tiltaket for å sikre bærekraftig forvaltning å svekke arbeidsdelingen i museumssektoren.

Humaniorameldingen kan leses som et forsøk på å redusere kravet til forskningskvalitet, ikke minst med formuleringen om at regjeringen vil «vurdere … behovet for forskningsmidler som er tilpasset de sistnevnte institusjonenes (altså museenes) egenart og kapasitet som forskningsinstitusjoner».

Ved å sette en vitenskapelig parentes rundt museumsforskningen og gi denne særvilkår sier man at den ikke kan konkurrere på lik linje med annen forskning om prosjektmidler. Dette er en fullstendig feilslutning, da museene – på egen hånd eller i samarbeid med andre forskningsinstitusjoner – faktisk greier seg godt i konkurransen om forskningsmidler. Ikke minst viser den ferske evalueringen av humanistisk forskning, som Forskningsrådet har gjennomført, akkurat dette.

Er vi tjent med å være like?
Dersom alle museer skal likestilles som forskningsinstitusjoner, er det en overhengende fare for at forskningsmidlene spres for bredt. I dag er det i hovedsak universitetsmuseene som kjemper om sin del av Kunnskapsdepartementets forskningsbevilgning. Skal man åpne opp for at langt flere museer skal ha tilgang på disse forskningsmidlene og skjerme midlene for konkurranse, oppnår man svak prioritering av fagmiljøer og prosjekter.

Det som hadde monnet, var at Kulturdepartementet tok forskningsoppgavene på alvor og fordelte en større andel av sine ressurser til forskning. Et slikt grep kan ikke leses ut av humaniorameldingen. Det hadde imidlertid vært en god nyhet! Slik meldingen nå er formulert, peker den snarere i retning at Kunnskapsdepartementets midler skal brukes på enda flere.

Bør bygge på dagens modell
Ressursmetaforikken som brukes i humaniorameldingen, reiser spørsmålet om en knapp ressurs som vår kultur- og naturarv forvaltes best ved at flest mulig driver med forvaltningen. Da ser man bort fra den fordelingen av kompetanse, infrastruktur og spesialisering som finnes i sektoren. Kvalitet er et nøkkelord ved både forskning og forvaltning av knappe ressurser, men er mangelvare i behandlingen av museene i humaniorameldingen.

Spørsmålet blir dermed om den positive utviklingen i museumssektoren vil vedvare om man ikke erkjenner de ulike museenes egenart. Vi tror ikke det. Man får ikke en bedre forvaltning av kultur- og naturarven ved å glemme dagens landskap. Tvert om burde politikken bygge videre på dagens struktur og styrke særtrekkene ved denne organiseringen.

Innlegget er skrevet på vegne av hele museumsutvalget i Universitets- og høgskolerådet.

 

Auke i doktorgradar ved norske museum