Tre av ti kliniske ernæringsfysiologer har så høy arbeidsbelastning at det har ført til sykdom.
– Oppgavene er flere enn vi er bemannet til å ta hånd om, sier Brita Haugum. (Foto: Erik Norrud)
– Oppgavene er flere enn vi er bemannet til å ta hånd om, sier Brita Haugum. (Foto: Erik Norrud)

Fakta

Kliniske ernæringsfysiologer

  • er autorisert for å drive kost- og ernæringsbehandling
  • utgjør en av de største gruppene Forskerforbundet organiserer i helsesektoren
  • har en egen fagpolitisk forening, Kliniske ernæringsfysiologers forening, tilsluttet Forskerforbundet (KEFF), med 418 medlemmer

Det viser en undersøkelse om karrièreutvikling og arbeidsvilkår blant Forskerforbundets medlemmer i helsesektoren.

– Tallene er ingen overraskelse. Kolleger over hele landet forteller om høy arbeidsbelastning, uten at jeg kan si noe om hvor mange som blir sykmeldt, sier Brita Haugum, klinisk ernæringsfysiolog og hovedtillitsvalgt ved Akershus universitetssykehus (Ahus). Hun er også medlem av Forskerforbundets hovedstyre.

– Må avvise pasienter

Haugum mener kliniske ernæringsfysiologer er en ekstra belastet gruppe av flere grunner.

– Ernæring er et omfattende fagfelt, og innenfor medisin er det i rask vekst. Det er ikke uten grunn at utdanningen til klinisk ernæringsfysiolog er av dagens omfang, sier hun.

– Befolkningen blir eldre, og pasientene i dag har ofte flere og sammensatte sykdommer. Ernæring er en utfordring for alle pasientgrupper, og jo mer sammensatt sykdomsbildene er, jo mer spesialisert ernæringskompetanse kreves.

– Kliniske ernæringsfysiologer i Norge driver dessuten pionerarbeid fordi yrkesgruppen ikke er like etablert som i andre vestlige land. I tillegg til å drive behandling og holde både oss selv og kolleger oppdatert, må vi være beredt på å forklare pasienter og kolleger om betydningen av ernæring ved sykdom. Vi er få med slik kompetanse, og ledelsen har ikke tatt innover seg hvor viktig den er i pasientbehandlingen, sier Haugum.

Det er den enkelte ansatte, og ikke ledelsen, som må ta de etisk vanskelige prioriteringene om hvem som skal behandles eller ikke.

– Her på Ahus må vi ofte avvise henviste pasienter og si nei til kolleger som vil rådføre seg, noe som utgjør et stressmoment. Dette er ledelsen gjort kjent med, sier hun.

Haugum tror for mye ansvar legges over på den enkelte kliniker.

– Til syvende og sist handler det mye om såkalt moralsk stress. Det er den enkelte ansatte, og ikke ledelsen, som må ta de etisk vanskelige prioriteringene om hvem som skal behandles eller ikke. Da føles det som å stå i en spagat mellom det en vet burde vært gjort, nemlig å yte gode nok tjenester og samtidig ikke strekke til. Selv om man daglig vet at man hjelper noen, vet man også alltid om de som ikke fikk hjelpen de burde ha fått. Både blant kollegaer og pasienter.

LES OGSÅ: Ledelsen forsvarer arbeidsbelastningen.

– Ingen bemanningsnorm

Bildet Haugum skisserer, deles av andre kliniske ernæringsfysiologer ansatt ved sykehus. Alle Forskerforum har vært i kontakt med, forteller om en stadig mer krevende arbeidshverdag, mye uforutsigbarhet og en opplevelse av ikke å strekke til, noen ganger med sykdom som resultat.

Ahus og Oslo universitetssykehus (OUS) er to av sykehusene med flest kliniske ernæringsfysiologer. Ingrid Haugdal Sparr er en av dem.

– På et sykehus vet du ikke nødvendigvis hvordan arbeidsdagen blir. Når dagen er satt av til arbeid med inneliggende pasienter, kan timeplanen i utgangspunktet være tom. Så får vi henvist pasienter på morgenmøtene, og det kan være flere enn vi har tid til den dagen. Hvordan du får det til å gå opp er helt avhengig av hvor mange kolleger du kan støtte deg på. Uforutsigbarheten kan i seg selv virke veldig stressende hvis man i utgangspunktet er litt kjørt, sier Sparr. Hun er klinikktillitsvalgt for Forskerforbundet på Barne- og ungdomsklinikken og Kvinneklinikken.

Sparr tror et godt arbeidsmiljø og en spennende jobb gjør at mange likevel holder ut.

– Men jeg har hørt at noen ikke klarer å være med på alt man ønsker i fritiden fordi man blir så sliten av jobben.

– «Snille piker»

Ragnhild J. Haaland er også klinisk ernæringsfysiolog ved OUS. Hun mener ledelsen er avgjørende for hvordan den enkelte har det på sin arbeidsplass.

– I vår seksjon har vi hatt en leder med høy bevissthet rundt dette. At vi har kunnet snakke med henne om vanskelige situasjoner har tatt brodden av stresset, sier hun. Haaland er nestleder i Forskerforbundet ved OUS og klinikktillitsvalgt ved Medisinsk klinikk.

– Men det er veldig variabelt fra sted til sted. Andre enheter kan ha større problemer hvis de er færre kliniske ernæringsfysiologer enn oss, særlig hvis de er nyutdannete og skal dekke tilsvarende mengde arbeid, sier hun og vet at flere kliniske ernæringsfysiologer ved OUS har blitt sykmeldt som følge av høy arbeidsbelastning.

– Min erfaring er at sykefravær ikke bare skyldes stor belastning, men kan være sammenfallende med private situasjoner hvor en trenger en ivaretakende arbeidsgiver i stedet for et stadig større press om økt produksjon. Det blir lett for mye, og jeg vet at mange i vår yrkesgruppe har vært utbrent eller i faresonen, sier Haaland.

– På mange måter er vi en gruppe «snille piker» som vil gjøre vårt beste hele tiden. «Ekstrahenvisninger» spiller gjerne på vår samvittighet, og det er frustrerende å måtte avvise en forespørsel og stå i det. Vi er en ung yrkesgruppe og mange jobber ganske alene, og mye. Det er heller ingen bemanningsnorm i forhold til hva som er forventet av våre tjenester, så det går mye på egen samvittighet og yrkesstolthet, sier hun.

Haaland ønsker seg flere stillinger med ernæringsfaglig kompetanse, helst tre kliniske ernæringsfysiologer per medisinsk spesialitet.

– Da kan vi ivareta pasienten, få bedre flyt, passe bedre på hverandre, drive faget videre med forskning og utvikling og ha sterkere nettverk.

Men det er sjelden sykehusene oppretter nye stillinger. Og det til tross for at det kan gi gevinst på sikt, sier hun.

– Vi kan gjøre mye forebyggende for å hindre re-innleggelser blant pasientene. Men det er alltid vanskelig å vise at dette vil føre til fremtidige innsparinger.

Det blir som å skuffe unna snøen på toppen av et isfjell, du vet at det skjuler seg så mye under der.

– Blir bare for mye

Tillitsvalgt og klinisk ernæringsfysiolog ved LHL-klinikken Glittre Karianne Spetaas Henriksen forteller om en litt annen hverdag enn sykehus med akutt behandling. Klinikken driver med rehabilitering.

– Her er vi to kliniske ernæringsfysiologer. I motsetning til storsykehusene styrer vi nok mye mer av dagen og arbeidsoppgavene selv. Men det betyr ikke at vi ikke har mye å gjøre, sier klinisk ernæringsfysiolog Karianne Spetaas Henriksen, tillitsvalgt for Forskerforbundet ved LHL-klinikkene Glittre. Hun har imidlertid ikke opplevd at arbeidsmengden her har ført til fravær.

Henriksen har imidlertid tidligere jobbet ved større sykehus og kjenner seg godt igjen i rapportene derfra.

– For kliniske ernæringsfysiologer på sykehus kan mengden med arbeidsoppgaver virke overveldende og jeg husker jeg følte meg utilstrekkelig. Det er alltid mer å gjøre og man må sette grenser selv. Men mange klarer nok ikke det, særlig hvis man ikke styrer dagen selv og forventningene til hva man får gjort er urealistiske. I disse jobbene er det flinke, engasjerte folk som synes jobben er gøy, men så blir det bare rett og slett for mye, sier hun.

Også Henriksen peker på at hovedproblemet er for få stillinger for kliniske ernæringsfysiologer per pasient.

– Man er for få. Det blir som å skuffe unna snøen på toppen av et isfjell, du vet at det skjuler seg så mye under der, men hvis du tar det innover deg, kan det gå galt, sier hun.

I likhet med Haaland, mener Henriksen ledelsens håndtering er avgjørende for å skape en mindre stressende arbeidshverdag. Ved LHL-klinikkene opplever hun å bli hørt.

– Vi har god dialog med vår leder og kan regulere arbeidsoppgavene etter kapasitet. Det er viktig at noen ser hva du gjør og at det mye mer å rekke over enn hva som er mulig, sier hun.

– Jeg opplever dessuten at ernæring som fagfelt er veldig respektert her. Respekt og forståelse for yrket vårt har mye å si. På et stort sykehus er vår yrkesgruppe mer usynlig, sier Henriksen.

Undersøkelsen om karriereutvikling og arbeidsvilkår omfatter alle Forskerforbundets medlemmer i helsesektoren. Forbundet organiserer her blant annet forskere, bibliotekarer, fysikere, kjemikere, konsulenter, terapeuter, pedagoger, rådgivere og ledere, og ansatte i kliniske og tekniske stillinger. Med bakgrunn i undersøkelsen skal forbundet utvikle en egen politikk for alle medlemmene i sektoren.

LES OGSÅ:

Ledelsen forsvarer arbeidsbelastningen