Ta forskernes mentale helse på alvor
LUKK

Ta forskernes mentale helse på alvor

Av Akademiet for yngre forskere: Marte CW Solheim (UiS), Heidi Holmen (Oslomet), Malgorzata A. Cyndeka (UiB), Åsmund H. Eikenes (UiO), Stefka Eriksen (NIKU), Solfrid Bratland-Sanda (USN)

Publisert 30. mars 2020 kl. 10:17

Midlertidighet og arbeidspress skaper allerede helseutfordringer for unge forskere. I tillegg forventes det nå toppforskning fra hjemmekontoret med barn. Akademiet for yngre forskere har fem forslag.

På tampen av 2019 publiserte tidsskriftet Nature resultatene av sin årlige undersøkelse blant 6.300 ph.d-kandidater fra hele verden. Svarene er alarmerende; mer enn en tredjedel oppgir at de har søkt hjelp for angst og depresjon, og helseplagene har en direkte kobling til livet som Ph.d-kandidat.

Også her i Norge strever forskere med mentale helseplager som angst og depresjon. Problemene forsvinner ikke etter en avlagt doktorgrad, og mange erfarer at forskerlivet er preget av usikre karriereveier og økt prestasjonspress. Det kan få store konsekvenser både for den enkelte forsker og for samfunnet.

Midlertidighet og press

Forskere har verdens beste jobb. Vi er privilegerte som får arbeide med det vi brenner for. Samtidig opplever mange unge forskere å bli ansatt på midlertidige og uforutsigbare kontrakter, langt oftere enn ellers i arbeidslivet. Midlertidigheten skaper stor usikkerhet, og gjør det vanskelig å planlegge langsiktig forskning av høy kvalitet.

Midlertidigheten påvirker også livet ved siden av en karriere i akademia. Det kan gjøre det vanskeligere å få boliglån i midlertidig stilling, og unge forskere kan miste forskningstid dersom de velger å få barn og ta ut foreldrepermisjon.

Forskere arbeider også under et stort press i en stadig mer tilspisset og krevende internasjonal konkurranse. De samlede påkjennelsene fra uforutsigbare karriereveier og et høyt arbeidspress skaper store utfordringer. Forskere blir utbrente, blir deprimerte og får redusert livskvalitet. Dyktige forskere orker ikke å bli værende i akademia, og norske forskningsmiljø mister store talenter. Situasjonen påvirker også rekrutteringen til akademia, som igjen gjør at forskningsmiljøene blir mindre mangfoldige.

Forventningene til forskningen er skyhøye. For noen forskere er kostnadene minst like store. Det er på tide at vi tar forskernes mentale helse på alvor, og gjør noe med situasjonen.

Nødvendige tiltak

Her er fem nødvendige tiltak som kan bidra til å belyse og endre situasjonen:

  1. Vi trenger en landsdekkende kartlegging av unge forskeres mentale helse, gjerne en undersøkelse som kan sammenlignes med Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (ShoT).
  2. Vi trenger å få på plass gode systemer for å ivareta mental helse i akademia på universitets- og høyskolenivå. Tilbud og tjenester må være godt kjent og ha lav terskel.
  3. Vi trenger at alle veiledere får solid opplæring og oppfølging i arbeidet med å veilede ph.d-kandidater gjennom krevende år med mye stress og intensivt arbeid.
  4. Vi trenger et mangfold av karriereveier i akademia. Ikke alle passer til eller ønsker å bli professorer. Mange flere vil finne sin plass dersom vi åpner for å strekke seg etter å undervise, administrere, forske eller arbeide med infrastruktur og drift av avansert forskningsutstyr.
  5. Vi trenger flere faste stillinger. Institusjonene må gi fast ansettelse når unge forskere utfører faste oppgaver over tid, og institusjonene må selv bidra til flere faste stillinger. Når forskningsinstituttene klarer det, er det ingen grunn til at ikke også universitetene og høyskolene skal få det til.

Økt press grunnet Covid-19

Den pågående koronapandemien øker presset ytterligere. Det er mange ph.d-kandidater og unge forskere som risikerer å måtte avbryte eller utsette forskningsprosjektene sine nå.

Det er svært problematisk at det forventes forskning i verdensklasse fra et hjemmekontor hvor unge forskere samtidig skal ivareta behovene til barn som er hjemme fra skole og barnehage.

Vi bekymrer oss over at flere i midlertidige stillinger nå står i en situasjon som kan bremse og i verste fall stoppe videre forskerkarrierer. Det er derfor et steg i riktig retning at Forskningsrådet har utsatt vårens søknadsfrist med to uker.

Universiteter og høyskoler må også iverksette tiltak som sikrer og støtter ph.d-kandidater og unge, midlertidige forskere i den ekstraordinære situasjonen vi er i nå. Når krisen er over, bør tiltakene utvides i tråd med forslagene over for å legge til rette for god mental helse for alle som er en del av det akademiske fellesskapet. 

  • Les også: