Tellekantene raserer lærebokskrivingen. New Public Management er den største trusselen mot god forskning i framtida, skriver Per Bjørnar Grande.
Per Bjørnar Grande

De heldigste ansatte på høyskolene er de som får forskningen til å passe sømløst inn i praksis og undervisning. Det er også andre som føler seg heldige. Enkelte som forsker på rent teoretiske ting føler seg lykkelig og privilegert som har en jobb der forskning og personlig interesse føyer seg inn i hverandre. For andre er forskning et krav som man føler er vanskelig å gjennomføre.

Press om å samarbeide

Utviklingen i forskningen ser ut til å gå mer og mer fra individuelle prosjekt til samarbeidsprosjekter. Forskergrupper skal gjøre oss mer samlet og produktive. Samtidig vet alle – i hvert fall de som har drevet med forskning over en viss tid – at all genuin forskning skjer idet man senker seg ned i emnet og forblir der inntil det dukker opp noe substansielt, ofte som en syntese fra det en har lest og diskutert med andre. Om dette kan føres sammen med andres forskning, føles, i utgangspunktet, sekundært, men samtidig flott hvis det avføder antologier og lærebøker.

Selv om forskning primært motiveres med sikte på kompetanseheving, kan det føre til mye bra forskning. Er man først og fremst motivert av kompetanseheving, er det lurt å velge den smale vei: Driv med grunnforsking og ikke la deg fristes av å formidle deg i samtiden. Men i lengden skaper det materialtretthet.

Det er utvilsomt smart å se seg rundt etter relevante publiseringsorganer. Det samme med å redigere forskningen etter trendene i tida. Det kan også være greit å se hva høyskolene og universitetene prioriterer. Samtidig er det langt smartere å gå til saken i seg selv.

Læreboka gir ikke lenger prestisje

Høyskolene, til forskjell fra universitetene, er i sin legning mer formidlende enn grunnforskende. Man blir oppmuntret til å være formidlere, men kommisjonene bryr seg stadig mindre om lærebøker og kronikker.
Når det gjelder den edle sporten med å skrive gode lærebøker, er tellekantsystemet i ferd med å rasere lærebokskrivingen. Å skrive en lærebok kan hjelpe når det gjelder en førstelektorsøknad, men etter det er det nivå 1 og nivå 2 som teller. Det er trist å skulle si farvel til de gode lærebøkene. Det er det som nå skjer i møte med kantete tellekanter. Læreboka gir ikke lenger prestisje i forskningens verden, selv om vi vet at læreboka bestemmer fagets fasong mer enn planene. Dessuten er gode lærebøker det nest viktigste, etter foreleseren, for studentenes læring.

Tellekantsystemet er basert på referee-ordninger, men få synes å se at referee-ordningene i liten grad omfatter lærebøker og kronikker. Ingen synes å reflektere over at om du får inn en kronikk i Bergens Tidende, er du den utvalgte blant tredve, i Aftenposten utvalgt blant femti og i Dagbladet blant hundre. Det er faktisk flere som slipper til i internasjonale tidsskrifter enn med kronikker. Tellekantsystemet er av en såpass skrøpelig forfatning at det ikke varer lenge før en pjokk roper ut at keiseren, eller rektoren, med sin tellekantkappe faktisk ikke har klær på kroppen.

Les også: Vil at forskingsformidling skal løne seg

La hundre blomster blomstre

I forskningssammenheng anbefaler jeg å la de hundre blomster blomstre. Med det mener jeg at det er vesentlig å ha et romslig syn på hva de ansatte forsker på – så lenge det er relevant for fagfeltet. Der interessen er størst, vil også forskningen bli best. Vi er ansatt av staten og det krever at vi, i siste instans, driver fagfeltene til hele befolkningens beste. Den største trusselen mot god forskning i framtida er «New Public Management»-ideologien, hvor effektivitetsidealene fra privat sektor overføres på offentlig sektor, hvor forskning blir forsøkt bedrevet ut fra en instrumentalisme som er fremmed for god forskning – spesielt innenfor humaniora.

Les også: – Publiseringskrav gir dårlig forskning

En mirakeloppskrift

Avslutningsvis, hva skaper den beste forskningen? Jeg har stor tro på å jobbe ut fra hypoteser, og tenke i synteser – ikke kun rent kritisk-analytisk. Dersom hver av oss forsker ut fra våre faglige grunninteresser og tør operere med hypoteser og sette stoff sammen til spennende synteser, vil det være en mirakeloppskrift for god og spennende forskning – både på universitetene og høyskolene. Universitetene og høyskolene bør også satse på å minimalisere det administrative, slik at de fagansatte ikke trenger å bruke timene før lunsj til å lese en haug med uvesentlig mail, og slik måtte utsette forskningen til en gang utpå kvelden.

Les også: 

– Universitetene blir drevet som fabrikker