Av Kjetil Vikene
Publisert 4. april 2017 kl. 15:59
Jeg har tidligere etterlyst flere gode norske populærvitenskapelige bøker om psykologiske emner. Her kommer en, signert professor emeritus Karl Halvor Teigen ved Psykologisk institutt i Oslo.
Les også: Anmeldelse: Hva er et minne?
Dette er med andre ord en bok som plasserer seg inn i et landskap der bøker som Kahnemans Tenke, fort og langsomt og Levitt & Dubners Freakonomics har blitt internasjonale bestselgere, og Teigen er raskt ute med å anerkjenne de ovennevnte forfatterne. Teigens bok preges av den samme kombinasjon av presentasjon av eget forskningsarbeid og god formidlingsevne. De to nevnte bøkene markerer samtidig det tematiske spennet for Teigens egen bok. På den ene siden handler boken om hvordan vi bedømmer – våre tankeprosesser – og på den andre hva vi tror vi bedømmer – vårt forhold til størrelser, tall, ord og språk.
Alle kapitlene begynner in medias res og bygger opp vår forståelse av ulike fenomener ved å gå rett til eksempler, i stor grad hentet fra Teigens egen forskning og fra norske forhold. Midt i første avsnitt finner vi ordet lesefeil, og etter min oppfattelse er dette selve kjernen i boken: Hvor utrolig avgjørende språket er i vår omgang med verden. Ja, det er nesten som jeg føler jeg blir provosert av min egen menneskelighet når jeg kjenner igjen hangen til ikke bare å tenke fort, men til å tenke feil og kontradiktorisk, for eksempel at det var flaks at det ikke gikk verre da jeg skar meg på brødkniven.
Les også: En svært god bok om den skandinaviske skyldfølelsen
Teigens eksempler er enkle og oftest hverdagslige når han viser hvordan vår omgang med språket gjør det mulig for oss å angi at det er 50 prosent sjanse for at vi har 90 prosent rett i en vurdering, eller hvordan forskjellen mellom ordlyden om at et medisinsk inngrep enten er 90 prosent sikkert eller 10 prosent usikkert, radikalt endrer vår vilje til å gjennomgå det. Teigen bygger møysommelig opp vår forståelse for de ulike tankefeilene vi gjør, gjennom å ta oss fra eksempel til eksempel, ofte egne påfølgende studier.
Og alle våre tankefeil har (nesten) alltid rot i språkbruk, enten egen eller andres. Selv om maktdimensjonen ved språket ikke eksplisitt er utforsket i boken, ligger den på lur overalt. Språkvalget kommer før handlingsvalget så å si, og måten å fremstille et problem eller en løsning på påvirker løsningen vi velger. Ikke skjellsettende i seg selv, men Teigens mange eksempler bærer vitne om hvor gjennomgående dette er i alle deler av samfunnslivet.
Boken har flere mulige nedslagsfelt. Den er for det første svært underholdende og tankevekkende på et generelt plan. Mer instrumentelt er boken interessant for dem som jobber med språklige verktøy, det være seg intervjuer, spørreskjemaer, informasjonsutveksling. Men dette er også en bok som filologer og retorisk interesserte kan lese med stort utbytte. Og psykologene bør selvsagt kjenne sin besøkelsestid. (Til neste utgave vil jeg anbefale en felles referanseliste og stikkordregister.)
