Av rektor Dag Rune Olsen og universitetsdirektør Kjell Bernstrøm ved Universitetet i Bergen
Publisert 20. mars 2018 kl. 12:31
I flere leserbrev i hevder leder i Forskerforbundets lokallag, Steinar Vagstad, at UiB nærmest holder lønnsmidler tilbake og at universitetsledelsen ikke unner ansatte en god lønnsutvikling. Dette stemmer selvsagt ikke.
Først til det siste. Universitetet i Bergen (UiB) ønsker at ansatte har et lønnsnivå og en lønnsutvikling som oppleves både fornuftig, motiverende og rettferdig for våre ansatte. Vi er i tillegg svært opptatt av at UiB klarer å rekruttere og holde på kompetansen som må til for at vi skal nå våre mål og ambisjoner.
Nye toner i debatten
Når Vagstad skriver at UiB ikke unner sine ansatte en god lønnsutvikling blir det i beste fall en omskrivning av hvordan lønnsfastsettelsene skjer ved UiB og i staten generelt. Fagforeningene har nemlig en betydelige påvirkning på systemet for lønnsfastsetting, og har ikke et rent lite ansvar for lønnsutviklingen for statlige ansatte. Som Vagstad er vel kjent med, skjer både de sentrale og lokale lønnsoppgjørene i staten og ved norske universiteter innenfor sentralt gitte rammer. Dette er et system som ikke minst Forskerforbundet har ivret for. Som medlem av hovedorganisasjonen Unio, jobber de for å ha «kollektive, sentrale tariffavtaler som setter nødvendige rammer for lokale tilpasninger», som det heter i Unios lønnspolitikk. At Forskerforbundet, som i alle år har jobbet for å opprettholde ordningen med store sentrale lønnsoppgjør, nå peker på universitetsledelsen fordi vi ikke utøver enda større myndighet over lønnsfastsettelsen, må oppfattes som nye toner i debatten om lokale og sentrale lønnsoppgjør, og innretningen av disse. Tendensen i de siste lønnsoppgjørene har for øvrig vært at lønnsdannelsen i stadig større grad blir delegert lokalt. Akademikerne fikk for eksempel ved hovedtariffavtale gjennomslag for en egen avtale som innebærer at lønnsdannelsen i staten flyttes fra det nasjonale, sentrale nivået til det lokale virksomhetsnivået.
Det er i tillegg viktig å huske på at lønnsjusteringer også skjer utenom lønnsoppgjørene. Dette kalles glidning og overheng. og handler blant annet om at enkeltpersoner kan gå opp i lønn, også utenom lønnsoppgjøret, for eksempel gjennom skifte av stilling. Denne typen lønnsfastsettelser blir gjort ved fakultetene og enhetene og har stor betydning for lønnsutviklingen ved UiB.
UiB er uenig med Vagstad i en del av virkelighetsbeskrivelsen
Selv om UiB er uenig med Vagstad i en del av virkelighetsbeskrivelsen, er vi helt enige i at tiden er moden for igjen å revidere vår lønnspolitikk. Som Vagstad selv presiserer i sitt andre innlegg har UiB fordelt hele lønns- og priskompensasjonen ut til fakultetene. Dette har gitt fakultetene et handlingsrom og en frihetsgrad til å foreta lønnsplassering ved tilsetting og endring av stillingskategori. Det er et handlingsrom de har utnyttet i varierende grad, og har igjen skapt lønnsforskjeller mellom fakultetene innenfor ulike stillingsgrupper.
En mulighet som vi ønsker å drøfte med organisasjonen og de tillitsvalgte er derfor om det er behov for å definere rammer for lønnsfastsettelsen sentralt ved UiB, ved inntreden i og skifte av stilling. Lønnsnivået ved tiltredelse er sannsynligvis den viktigste enkeltfaktoren som påvirker utvikling i gjennomsnittslønn innenfor en stillingsgruppe. Vi er også åpne for å drøfte andre konstruktive virkemidler med de tillitsvalgte for å videreutvikle en offensiv lønnspolitikk som bygger opp under målene i strategien. Denne dialogen starter vi i løpet av våren for å sikre et godt fundament for årets lokale forhandlinger.
