Til prest for en plage
LUKK

ANMELDELSE

Til prest for en plage

Av Aasne Jordheim

Publisert 18. mars 2016 kl. 15:19

Gjentakelser og instrumentelt språk skjemmer bok om sjelesorg.

til-prest-for-en-plage

Fakta
<

Hva vet de fleste av oss om sjelesorg, egentlig? Annet enn at det dreier seg om en samtale med presten når livet kan oppleves tungt og vanskelig. Men hvordan ser en slik samtale ut? Er den bare knyttet til tro og tvil? Det er to typer samtaler, forteller Gry Espedal i innføringsboka som hun har skrevet om såkalt løsningsfokusert sjelesorg. Espedal er selv prest og har erfaring som sjelesørger. På den ene siden finnes eksistensielle samtaler, på den andre siden livsveiledende. De første er mer knyttet til kriser, som sykdom og død, mens de andre dreier seg mer om livsutfordringer generelt, og det er disse andre boka handler om. Boka vil vise hva en sjelesørger kan bidra med her, og hvordan. Siden rammen helst er én eller kun noen få samtaler, gjelder det å være tydelig fra første stund, og sjelesørger åpner med å stille et bestillingsspørsmål: Hva trenger vi å snakke om for at du skal oppleve denne samtalen som nyttig? Hva problemet er, må da nevnes, og så er målet å arbeide seg frem mot en forståelse av at det kan finnes løsninger på problemet. For håp finnes.

Den løsningsfokuserte tilnærmingen har som utgangspunkt at ethvert menneske har ressurser i seg til å kunne løse sine problemer selv. De må bare komme i kontakt med disse ressursene, et mulighetsrom må skapes. Sjelesorg her er da å forstå som hjelp til selvhjelp, den er terapibasert og ikke minst påvirket av coaching. Espedal har selv erfaring som coach. En sentral tanke innenfor coaching er å bringe et menneske fra der det er, til der det ønsker å være – og metoden det gjøres ved, er ved at egne mål, ønsker og drømmer formuleres. For å komme dit kreves det noe av coachen, eller som her, av sjelesørgeren: Utgangspunktet er å ha en lyttende og åpen holdning, å ta det som blir sagt, på alvor, å ta menneskene på alvor og hele tiden vite om håp og mulighet.

Samtidig er det snakk om teknikk. Hva skal det ses etter, hvilke spørsmål skal stilles, hvordan skal informasjon følges opp? For eksempel finnes skalaspørsmålet, der den som kommer til samtale, blir bedt om å gradere sin nåværende situasjon og så en ønsket situasjon ut fra en skala fra null til ti, og dette er gjerne knyttet til mestringsspørsmålet: Hvorfor og hvordan klarer du allerede det som du klarer?

Det gjelder i denne boka som det gjelder for mange tekster som har som mål å hjelpe mennesker ut av det som er tungt og vanskelig: Den er til dels et sammensurium av konkrete og hverdagslige teknikker og metoder, og abstrakt og dypsindig tenkning, der det dypsindige skal gi støtte til det konkrete. Konsekvensen av det blir gjerne at det dypsindige ikke blir særlig dypsindig likevel, at det nivelleres, med andre ord. Om det får noen konsekvenser for sjelesorgen, vet jeg ikke, men for lesningen av boka er det et problem, i hvert fall når boka også oppleves rotete og gjentakende. Innledningsvis skriver forfatteren at hun ikke bare ville oversette en bok om løsningsfokusert sjelesorg fra engelsk, den måtte skrives ut fra en norsk kontekst. Problemet er bare at boka ikke klarer å gjøre bruk av den muligheten som ligger i å skulle introdusere noe på et uavhengig grunnlag. Det er ikke forfatterens grep om stoffet vi merker, isteden merker vi en forfatter som har altfor stor ærbødighet overfor den allerede eksisterende litteraturen, for her skal mye presenteres uten at det tas hensyn til at det da blir mange variasjoner over det samme, og uten at det er en progresjon i presentasjonen. Slik fremstår ideer som fødselshjelp, en ikke-vitende posisjon, å speile den andre, å gi anerkjennende tilbakemelding alle som variasjoner over det samme, nemlig at det gjelder å ha en lyttende og åpen holdning. Det er selvsagt en fin tanke, men uten at den er fremført med en selvstendig kraft, blir det jo bare ord.

Nå er det en selvstendig kraft bakom ønsket å skrive denne boka, for jeg tror på forfatterens omsorg for både dem som kommer til sjelesorg, og for selve sjelesørgerpraksisen. Og det er jo en vanskelig oppgave forfatteren har påtatt seg, nemlig å gi en veiledning til hvordan best få frem håp hos dem som sliter. Men den skal da vel også være vanskelig? For håp er en skjør ting. Ja, den skal være vanskelig. Jeg mener den bør være noe man gir seg i kast med først når en stor selvstendighet og klarhet overfor stoffet er etablert, og når fremstillingsformen er så nøye gjennomtenkt at den ikke vil kunne slå budskapet i hjel, slik vi her opplever når sjargongspråk og instrumentelt språk blandes med for eksempel tanken om å frigjøre indre krefter. Det kunne likevel ha gått godt dersom boka isteden hadde utkommet som en mye kortere tekst. På en 20–30–40 sider kunne vi ha fått en stram presentasjon, for av og til gir konsentrasjon mer informasjon.