Av Siri Lindstad
Publisert 1. oktober 2013 kl. 09:35
– I prinsippet har det blitt enklere å si opp folk, sier Ragna Rönnholm ved universitetet i Helsingfors. Foto: Linda Tammisto
– Jeg synes det er litt rart at akademiske institusjoner vil være eid av staten, sier advokat Anders Ryssdal. Foto: Wiershol
«Det er massiv motstand mot å endre tilknytningsformen», konstaterte daværende utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet i en kronikk i Aftenposten 12. februar 2004. Dermed parkerte hun forslaget fra Ryssdal-utvalget om å fristille universitetene og høyskolene fra staten og gjøre dem til selveiende institusjoner.
– Argumentet fra flertallet i utvalget var at vi mente en juridisk selvstendighet for institusjonene var i samsvar med den akademiske friheten. Men dette forslaget ble ikke en gang fremmet av regjeringen. Begrunnelsen var vel at avhengigheten av staten rent økonomisk var så sterk uansett, sier advokat dr. juris Anders Ryssdal, som ledet utvalget.
Kan forslaget komme opp igjen med en ny regjering i emning?
– Vi har en tradisjon for å følge Sverige og de andre nordiske nabolandene, sier Inger Johanne Pettersen, professor ved Handelshøyskolen i Trondheim. Hun tilhørte mindretallet i Ryssdal-utvalget som gikk imot å endre eierformen.
Svensk forslag på høring
I Finland ble alle universiteter og høyskoler selvstendige juridiske enheter da den nye universitetsloven trådte i kraft i 2004. I Sverige er et forslag om nye eierformer nå ute på høring.
Det er riktignok ikke snakk om at institusjonene skal bli private stiftelser, i alle fall ikke i denne omgang. Det er snakk om å åpne for mulighetene til å bli det.
– De statlige universitetene og høyskolene styres i dag av regler som kan være begrensende for virksomheten. De kan for eksempel ikke inngå i et selskap for forskningssamarbeid uten at Riksdagen først godkjenner dette, sier Andreas Arvidsson, politisk rådgiver i Utbildningsdepartementet.
I det svenske høringsforslaget pekes det på at som stiftelse får institusjonen status som egen juridisk enhet. Dermed kan institusjonen selv ta imot og forvalte donasjoner, eie selskaper og bygge opp en egen økonomisk kapital. Slik skapes et større handlingsrom, heter det i begrunnelsen fra regjeringen. For bare ved å bli mer fleksible og handlingskraftige vil de svenske institusjonene kunne møte den stadig tøffere internasjonale konkurransen, er argumentet.
Norsk opprop
Argumenter som dette var også framme da Ryssdal-utvalget ble satt ned i 2002. I utvalgets mandat het det at de skulle vurdere ny tilknytningsform i forhold til spørsmålet om institusjonell autonomi og akademisk frihet, spørsmålet om institusjonenes handlingsrom i økonomiske og administrative spørsmål og deres mulighet for samarbeid med andre aktører i samfunns- og næringsliv.
Et flertall i utvalget foreslo da også å endre institusjonenes tilknytningsform. Det resulterte blant annet i det såkalte professoroppropet, der 4300 vitenskapelig ansatte ved høgskoler og universiteter skrev under. Mange fryktet at en stiftelseslignende modell som den flertallet i utvalget foreslo, ville bety mer fokusering på eksterne inntekter og markedsstyring og dermed svekking av forskningens frihet.
Fornøyd finne
Også i Finland var det diskusjoner da et tilsvarende forslag ble lansert, men her endte det med at universitetene og høyskolene i 2010 gikk over fra å være statlige virksomheter til å bli frie, juridiske enheter.
Nå, tre år senere, mener Ragna Rönnholm at endringen i styreform i det store og det hele har vært av det gode. Hun er forskningskoordinator ved universitetet i Helsingfors og tidligere leder av det finske Forskarförbundet.
– Bevegelsesfriheten er blitt større. Vi er fortsatt offentlige institusjoner og får halvparten av våre midler finansiert av skattepenger. Men nå forhandler vi bare med departementet hvert fjerde år. Vi har til gjengjeld bedre oversikt over egne midler og bestemmer mer over hvordan vi disponerer disse. Vi kan i større grad stake ut kursen selv, med egne strategier og målsettinger.
Med den nye ordningen kunne institusjonene enten omdanne seg til stiftelser eller til det som kalles offentligrettslige institusjoner. Bare Aalto-universitetet og Tammerfors tekniske universitet har valgt å bli stiftelser så langt.
– Forskjellen mellom disse to eierformene er i hovedsak hvordan styret velges, sier Rönnholm.
For det var om valg til og sammensetningen av universitets- og høyskolestyrene at slaget først og fremst stod i Finland. I det opprinnelige forslaget ønsket man at flertallet i styret skulle bestå av eksterne representanter.
– Dette ble endret til «minst 40 prosent», etter krav fra fagforeningene. I de offentligrettslige universitetene har vi beholdt det kollegiale valget, der også de eksterne styremedlemmene velges av kollegiet. Stiftelsesuniversitetene har derimot kun eksterne medlemmer i styret, plukket ut av de politiske myndighetene.
– Hverdagen som før
Rönnholm tror ellers ikke at de universitets- og høyskoleansatte merker noen særlig forskjell med den nye eierformen – enn så lenge.
– I virksomhetsplanen for universitetet i Helsingfors har man fått inn at den nye ordningen skal gjøre det administrative så transparent og strømlinjeformet som mulig, for slik å frigjøre tid til forskning for forskerne. Man ønsker et system der hver og en i større grad vet sin plass og kan gjøre det de er flinke til. Foreløpig er nok dette likevel først og fremst vakre tanker.
En viktig formell endring var at universitets- og høyskoleansatte gikk fra å være tjenestemenn til å bli arbeidstakere.
– Også dette var en endring som bekymret fagforeningene. Det har i prinsippet blitt enklere å si opp folk, og vi vet det har skjedd ved stiftelsesuniversitetene. Det er konsekvensen av den friheten institusjonen ønsker seg.
Svenskene i tenkeboksen
Utdanning og forskning, finansiert gjennom statlige tildelinger, skal fortsatt være kjernevirksomheten i de nye stiftelsene, heter det i det svenske forslaget. Man skal garanteres 90 prosent av tidligere bevilgninger i de første seks årene.
Enkelte institusjoner har den senere tid uttrykt ønske om en endret virksomhetsform, ifølge bladet Universitetsläraren, utgitt av Sveriges universitetslärarförbund (SULF). Når Forskerforum ringer til de ulike universitetene, er det likevel få som vil uttale seg. Høringsfristen er ikke før i november, og det er mye som skal diskuteres internt først. Lena Gustafsson, rektor ved universitetet i Umeå, hadde gjerne sett at de økonomiske insitamentene for å gå fra statlig myndighet til høyskolestiftelse hadde vært tydeligere.
– Det kreves betydelig med ressurser for fullt ut å utnytte den større friheten det legges opp til i forslaget, sier hun.
– Svekker nasjonal styring
Anders Ryssdal mener det er god grunn til å gjøre bruk av erfaringene svenskene måtte gjøre.
– Men om det er nok til at en ny regjering vil endre på loven, er jeg i tvil om. Det var jo en borgerlig regjering som framla forslaget til ny universitetslov forrige gang, uten at det fikk konsekvenser for eierformen.
Inger Johanne Pettersens største innvending mot å gjøre institusjonene om til selvstendige enheter er at det vil svekke den overordnete nasjonale styringen av sektoren.
– Vi har lang tradisjon i Norge for at det statlige eierskapet sikrer et godt desentralisert tilbud. Alle de norske institusjonene, også privateide BI, er uansett avhengige av store overføringer fra staten. Det er ikke som i USA, der universitetene har bygget seg opp store formuer.
