Tåler ikke lakseforskningen en offentlig debatt om kvalitet og kvalitetssikring?
reppe-frode-bredde-ilaks-nonett
Frode Reppe, fagsjef for kommunikasjon og næringspolitikk, Norske Sjømatbedrifters Landsforening.

«Kunnskapsmonopol kan pervertere fagkunnskapen. Det kan tusen sprikande forskingsrapportar frå ulike miljø òg gjere». Dette er et overraskende understatement fra redaktøren i Forskerforum i hans leder i oktober. Når havbruksnæringa går til det skrittet å spille opp forskningsmiljøer som for eksempel NTNU, så tror vel ikke redaktøren at næringa på dette viset mener at vi kan kjøpe oss de svarene vi vil ha i den hensikt å ødelegge dagens forvaltningsgrunnlag? Om han ikke tror det – ville det da ikke være naturlig at Forskerforum gikk enda mer i dybden i den hensikt å forsøke å finne ut hvorfor vi til slutt måtte gå til dette skrittet?

LES OGSÅ:

Redaktør Kjetil A. Brottveit skriver videre: «Aktørane på feltet er iallfall prinsipielt samde når dei får tenkt seg om: For at forskinga skal vere sanningsstrevande, tillitvekkjande og brukbar, må ho vere fri».

De fleste publiserende forskere kjenner mediefellene.

Her vil jeg gå så langt som å si at ingen er uenig med redaktøren. Dermed er den logiske slutningen at dette er en avsporing ved at en forsøker å skape en kunstig debatt. Jeg var til stede under møtet der fiskeriministerens første gang uttalte at forskningen måtte bli mer næringsvennlig, og skjønte godt hva han mente. Forskerne som var til stede, uttrykte klart og tydelig det samme, nemlig at forskningen må gi svar på de spørsmål som sikrer at oppdrett kan vokse på en bærekraftig måte. Konteksten for å si dette under møtet var dermed riktig, men konteksten når det blir sagt i media, var feil. De fleste publiserende forskere kjenner mediefellene, og det jeg i etterkant undres over, er hvorfor forskerne ville ha «debatten» om den frie forskningen i stedet for den som handler om kvalitet og kvalitetssikring? Er det grunnlag for å tro at deler av lakseforskningen ikke tåler en offentlig debatt om dette?

Siden refererer redaktøren til Geir Lasse Taranger, forskningsdirektør for akvakultur, marint miljø og teknologi ved Havforskningsinstituttet, i det han gjør et forsøk på å hente instituttet inn som følger: «Elementet av fagleg, heiderleg usemje er klårt til stades.»

Enhver forsker burde tenke over hva det koster ei næring å bli sammenlignet med klimafornektere, kirsebærplukkere og tobakksprodusenter gjennom ti år. Uansett, nå er vi erklært både faglige og hederlige, og da gjenstår det å se om Tarangers utsagn omsettes på en slik måte at det får en dempende effekt på ekkoet i de aktuelle lakseforskningsrommene i Bergen og Trondheim. I så fall er det håp om at også unge biologer med en litt annen oppfatning av virkeligheten kan få en karriere som forskere.

Til slutt vil jeg rette fingeren mot elefanten i rommet, nemlig forskningsformidling. Tydeligvis er det mange utenom lakseforskningsmiljøene som tror at forvaltningen av næringer kommer som et resultat av at departementene og politikerne har lest forskningsrapporter. FoU-avdelingen i Nærings- og fiskeridepartementet leser nok rapportene, men deres meninger blir verdiløse idet politikerne samme dag leser i alle landets medier at forskerne har funnet ut at villaksen vil være borte om ti år om ikke noe gjøres med havbruksnæringa. Dette skjedde for åtte år siden, og siden da har samfunnet og næringa i fellesskap tapt mellom fem og ti milliarder kroner årlig grunnet at forskerne gjennom media har holdt ved like en opinion med en politisk slagkraft som ikke engang hadde hjemmel i deres egne forskningsrapporter.

Klima- og miljøminister Vidar Helgesen og fiskeriminister Per Sandberg har nå fått den svært krevende oppgaven å rydde i dette. Jeg regner med at Forskerforum og Forskerforbundet skjønner hvilke politiske konsekvenser det kan få, om da ikke forskningen selv bidrar til at prosessene blir offentlige og transparente?

LES MER:

Forsking og rådgjeving – eit vanskeleg grenseland

  • Rune Jensen

    Det var da voldsomt til harme, frustrasjon og tilslørte trusler fra NSL.
    Men om NSL mener alvor med denne kronikken, er det på sin plass å spørre hvor fri «forskningen» egentlig er, med tanke på de referanser industrien har vist til de siste årene. Så som Gjøvikrapporten og Søftelands memoarer.

  • Erik Døving

    Her var ein del uklart. Reppe skriv at fiskeriminister Sandberg har fått den vanskelege oppgåva å rydde i dette. Men det Reppe kallar rydding vil andre kalle politisk innblanding i den frie forskinga:
    https://www.nrk.no/ytring/fiskeriministeren-og-forskningen-1.12989950

    Ja open debatt bør vi ha om det meste. Men forskinga er ikkje demokratisk og konklusjonar frå forsking blir ikkje til gjennom fri debatt eller folkerøysting. Kvalitet i forskinga blir ikkje avgjort gjennom meiningsmålingar eller beauty contests, det er ikkje den forskaren som tar seg best ut eller argumenterer best offentleg som «har rett». Reppe er «fagsjef for kommunikasjon og næringspolitikk», lobbyist med andre ord. Reppes innlegg er altså eit partsinnlegg, og det er heilt greit, men det er ikkje eit vitskapeleg innlegg.