Presset mot akademisk frihet er sterkest når avstanden er størst mellom forskningsresultat og politisk ambisjon, skriver Ole Petter Ottersen.
Rektor Ole Petter Ottersen.
Rektor Ole Petter Ottersen.

 

De siste ukene har vi hatt debatter om en rekke saker som ved første øyekast har lite med hverandre å gjøre, men som i realiteten er tett koblet. Avisene har vært fylt av oppslag om Panama papers og DnB, og samtidig har vi hatt en temperamentsfull debatt om Produktivitetskommisjonens analyser og en like opphetet meningsutveksling om rolleforståelser og bruk og misbruk av forskning.

La oss ta det siste først. Per Sandbergs forsøk på å styre forskningen i retning av ønsket politikk og Sylvi Listhaugs forsøk på å forvrenge en konkret undersøkelse til inntekt for sitt eget syn er symptomer på en manglende rolleforståelse blant ledende politikere. Forskningen blir intet verdt dersom det oppstår usikkerhet rundt dens uavhengighet. Og politikken vil havarere dersom den baseres på en mistolking av forskernes data og resultater. Forskning må ikke vris og vendes på – verken i forkant eller etterkant.

«Politikerne navigerer i et kart som forskerne har lagt ut for dem.»

I ethvert moderne samfunn bør politikken være kunnskapsbasert: Politikerne navigerer i et kart som forskerne har lagt ut for dem. Det sier seg selv at det kan gå riktig galt med politikken dersom dette kartet manipuleres eller mistolkes av dem som selv skal sette kursen. Dette betyr ikke at forskerne alltid har de rette konklusjonene eller er hevet over kritikk. Forskere må tåle beskyldninger om dårlig kvalitet eller manglende objektivitet, og forskere må tåle at deres rapporter eller publikasjoner ignoreres. Men det er en grense som overskrides når man først henviser til en konkret undersøkelse for så å vri resultater og konklusjoner i retning av politiske mål.

La det være sagt med en gang: Kunnskapsministeren har tatt et klart standpunkt i debatten om bruk og misbruk av forskning. I en e-post som jeg fikk tillatelse til å gjengi i min blogg, skriver han følgende: «Forskningen må være faglig uavhengig for å ha verdi. Jeg er helt enig med deg i det du skriver i bloggen. Regjeringen ønsker selvfølgelig ikke at forskningsresultater skal styres av politiske hensyn.»

Jeg har notert meg at Sandberg nå har sagt det samme og dermed gått tilbake på de uttalelsene han opprinnelig ga til Bergens Tidende.

Uavhengighet og frihet

Hvis vi ser omkring oss i verden i dag, er det ingen tvil om at akademisk frihet er under press, og at vi må vise en høy grad av årvåkenhet. Universitetene kan ikke tjene samfunnet med mindre de deltar i kampen for akademisk frihet. Her hjemme er dette et ansvar som er pålagt i lov. I universitets- og høyskoleloven står det i § 1-5 under Faglig frihet og ansvar at «Universiteter og høyskoler skal fremme og verne akademisk frihet». Dette er viktig, fordi akademisk frihet – denne fetteren av ytringsfriheten – er selve forutsetningen for at samfunnsutviklingen skal kunne baseres på rasjonalitet og kunnskap og ikke på dogmer og forførende ideologier. Frihet til å kritisere statlige og private institusjoner – og statsmyndighetene selv – er en betingelse for at institusjoner og styring holder nødvendig kvalitet. Naturligvis er presset mot akademisk frihet sterkest når avstanden er størst mellom forskningsresultat og politisk ambisjon.

I New Zealand er universitetenes rolle som samfunnskritiske institusjoner nedfelt i lov. I The Education Act (1989) spesifiseres det at universitetene har «a role as critic and conscience of society». Noe tilsvarende står ikke nedskrevet i vår egen lov om universiteter og høyskoler. Kanskje på tide å diskutere om vi burde følge i New Zealands fotspor?

Selv om forskernes samfunnskritiske rolle ikke er eksplisitt forankret i norsk lov, så er den godt beskrevet i de etiske retningslinjene for statstjenesten. Her står å lese:

For ansatte ved universiteter, høyskoler og forskningsinstitusjoner regnes det som en del av deres arbeidsoppgaver å bidra til samfunnsdebatten, komme med sakkyndige uttalelser osv. Selv om ansatte også ved disse institusjonene har en lojalitetsplikt, er det en del av deres arbeidsoppgaver å bidra til kritisk debatt. De ansatte har dessuten, i kraft av sin stilling, forsknings- og formidlingsplikt, og har dermed rett og plikt til å gjøre forskningsresultatene kjent, også dersom de strider mot vedtatt politikk.

«Den akademiske friheten er kun reell dersom det er finansielle ressurser til å støtte opp om de prosjektene som springer ut av den.»

Økonomisk omstilling

I flere europeiske land – blant dem Storbritannia – ser vi i dag at forskningens uavhengighet utfordres av kravet om kortsiktig økonomisk avkastning og «impact». Slike krav strider mot forskningens natur og vil uvegerlig komme i veien for den økonomiske avkastningen de er ment å fremme. Her i Norge har vi – så langt – unngått en vridning av basisfinansieringen i retning av slike krav. Insentiveringen av universitetene – med honorering av publikasjonspoeng, studiepoeng og uttellinger fra EU – er rotfestet i forståelsen av det som skal være universitetenes primære rolle: Å skape ny innsikt og å formidle denne til nye generasjoner.

Lovfestingen av innovasjon som universitetenes fjerde samfunnsoppdrag rokker ikke ved dette bildet. Universitetene har alltid drevet med innovasjon – det nye er at denne virksomheten har kommet inn i et profesjonalisert løp som skal sikre transparens og motvirke uheldige bindinger. Det er viktig at ideer og resultater fra vår grunnforskning skal kunne omsettes i noe samfunnsnyttig, der forutsetningene ligger til rette for dette. Våre egne forskere ønsker å ha tilgang til et effektivt innovasjonsløp. Vi snakker ikke bare om det som kan kommersialiseres, men også om det som kan komme til nytte på annet vis, for eksempel innenfor forvaltning og organisering.

Produktivitetskommisjonen slår fast at vi i Norge er på vei fra en råvarebasert til en kunnskapsbasert økonomi der vi må få flere bein å stå på. I denne omstillingsprosessen må vi se nøye på hvordan forskningen er styrt og finansiert, og vi må være villig til å gjøre endringer. De mange ensidig negative reaksjonene som kommisjonens rapport har avfødt, tyder på at den nødvendige endringsviljen ikke er til stede.

Det sier seg selv: Et finansieringssystem for forskning som fungerer godt i en stabil og råvarebasert økonomi, kan være mindre egnet i en økonomi som er på leting etter noe helt nytt. Forskningsmidler som er øremerket eksisterende næringsliv og dagens behov, må balanseres av forskningsmidler som er rettet inn mot prosjekter som har høy risiko, men tilsvarende høy gevinst dersom de lykkes. Her utfordres dagens sektorprinsipp og praktiseringen av dette. I sin høringsuttalelse til Produktivitetskommisjonens rapport vil Universitets- og høgskolerådet foreslå at en fast andel av sektorfinansiert forskning legges til forskerinitierte konkurransearenaer.

I en omstilling som krever radikale løsninger, må vi støtte opp om prosjekter som er drevet fram av forskernes egne idéer. Det er avgjørende at prosjektene konkurranseutsettes og får en grundig faglig evaluering der risiko ses som et pluss og ikke som et minus. Like avgjørende er det at de prosjektene som kommer ut av en slik evaluering med topp karakterer, faktisk blir finansiert eksternt. Her er det et godt stykke igjen. Og da er vi tilbake til den akademiske friheten: Denne friheten er kun reell dersom det er finansielle ressurser til å støtte opp om de prosjektene som springer ut av den.

«Panama papers viser til fulle hvor viktig universitetenes rolle er.»

Panama papers

Panama papers har avdekket svikt i globale styringsmekanismer og en ukultur i egne institusjoner, som bygger opp under uakseptable ulikheter. Det Produktivitetskommisjonen av naturlige grunner ikke hadde tatt i betraktning, er at et samfunns utvikling ikke bare er avhengig av hvordan godene blir til, men også hvordan de blir fordelt. Igjen er forskningens frihet og uavhengighet en nøkkel. At våre forskere interesserer seg for de viktige problemstillingene som er dukket opp i kjølvannet av Panama papers, må våre politikere respektere. I denne sammenheng er det vanskelig å forstå vår næringsminister når hun i Aftenposten 17. april skriver følgende: «Vi kan ikke eksperimentere med teoretiske og akademiske øvelser.» Foranledningen var en kronikk i samme avis der professor Beate Sjåfjell skriver om uetisk atferd i statseide bedrifter og stiller seg kritisk til utøvelse av statlig eierskap. Jeg verken kan eller vil ta stilling i sakens substans. Men jeg vil ta avstand fra at forskning og forskningsbasert samfunnskritikk avskrives som lite relevant. Panama papers viser til fulle hvor viktig universitetenes rolle er, som «critic and conscience of society».

Vi er tilbake der vi startet – til den rolleforståelsen og respekten for forskningens uavhengighet som må ligge til grunn for samfunnsutviklingen generelt og for vår omstilling spesielt.  Jeg vil avslutte med et sitat som fanger det hele. For over 60 år siden skrev daværende president i American Association of University Professors, Fritz Machlup, følgende: «Academic freedom is a right of the people, not a privilege of a few.»