Universitetet i Oslos påtroppende rektor Svein Stølen sparer på ubrukelige datamaskiner, men vil fornye personalpolitikken.

– Jeg klarer bare ikke å kaste den. Haha. Den er jo så fin.

Svein Stølen ser på en støvete kasse på gulvet, ved siden av resirkuleringsboksen. Datamaskinen fra 80-tallet har fått bli stående.

– Jeg har også min første bærbare datamaskin. Vil du se?

Svein Stølens første bærbare datamaskin. Foto: Aksel Kjær Vidnes

Stølen henter en tung boks ut av skapet, vipper ut den ene siden og avslører en liten skjerm og et tastatur. Blottet for funksjon i dag, men svært nyttig på hans forskningsopphold i Japan på slutten av 80-tallet. Derfra tok han den med tilbake til Universitetet i Oslo der han fikk fast jobb allerede som 31-åring. I 2009 ble kjemiprofessoren instituttleder på Kjemisk institutt og i 2013 gikk han over til å bli prodekan for forskning ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Og nå altså nyvalgt rektor for hele universitetet. Han tiltrer i august.

– Gratulerer. Men hvorfor vil du deg selv så vondt?

– Haha. Det handler om kjærlighet til universitetet. Det er en svært viktig samfunnsinstitusjon. Jeg har jobbet her lenge og gjennom årene har jeg sett på hva slags arbeidsforhold vi har, hva slags utviklingsmuligheter vi har, og at de er avhengig av hva slags ledelse vi har. Jeg gikk inn i ledelsen på et institutt som hadde økonomiske problemer og ikke for mange studenter, og fikk muligheten til å bidra til en positiv utvikling. Det ballet på seg fra det, kan du si. Jeg tror at jeg kan gjøre en god jobb for UiO.

– Men da må kanskje forskningen og undervisningen vike?

– Ja, men det har den gjort en periode. De siste fire årene har jeg gjort veldig lite forskning. Det er et valg jeg har tatt. Jeg er glad i forskningen.  Og i undervisningen – den har jeg jo også ofret! Men jeg har ikke noe problem med det valget. Jeg ønsker at universitetet skal utvikle seg. Det er en viktig oppgave, så det er ikke noe offer.

– Myten om ledere på universitetene er at de enten er gode fagfolk, men ikke så gode ledere, eller så er de gode ledere, men ikke så gode fagfolk. Uansett blir de ikke respektert.

– Nei, den kjøper jeg ikke uten videre. Jeg tror faktisk man kan bli respektert som leder på universitetet. Det er ikke sånn at de beste spissforskerne må bli ledere, men jeg er overbevist om at for å bli en respektert leder på universitetet må du være en sterk fagperson. Og så må du ha evner ut over faget, du må ha systemforståelse. Det er noe annet å lede et universitet enn en produksjonsbedrift.

– Der rører vi ved en annen myte: Universitetene er truet av politikere som ikke ser universitetenes egenart, men vil at de skal styres som nettopp produksjonsbedrifter.

– Jeg vil si at vi i Norge er ganske heldige med politikerne, og at de i stor grad forstår universitetenes rolle og gir oss stor grad av autonomi. Men vi må jobbe med å fortelle samfunnet hva vi er og hvordan vi jobber. Vi må være i aktiv dialog med samfunnet rundt oss. Jeg tror det er den beste måten å forsvare oss på.

Til tross for lite ærerik plassering har Svein Stølen stor kjærlighet til denne datamaskinen. Foto Aksel Kjær Vidnes

– Hva er galt med UiO i dag som du vil ta tak i?

– Galt… Det er så svart-hvitt. Universitetet har både betydelige muligheter og for så vidt utfordringer. Jeg er mer opptatt av helheten enn av enkeltsaker.  Men vi har gått til valg på tre hovedsaker. Det er utdanning og læringsmiljø, en helhetlig personalpolitikk, og samspillet med samfunnet rundt oss.

– I personalpolitikken legger dere blant annet vekt på transparent og effektiv rekruttering. Mangler dette i dag?

– Vi vet at vi bruker lang tid å rekruttere inn gode folk, som betyr at vi mister folk underveis. Når det gjelder transparens, handler det om gode prosesser der de som søker må forstå hele prosessen, forstå kriteriene, og føle seg ivaretatt.

– Midlertidighet er det evige tema. Hva gjør dere for de unge, midlertidig ansatte?

– Det må vi absolutt jobbe med, men det er et stort og vanskelig tema. Kan jeg tegne på tavla? Jeg er veldig glad i å bruke tavla.

Undervisningsabstinenser tar over. Tavlen må tas i bruk. Foto: Aksel Kjær Vidnes

Stølen tegner doktorgradsløpet via postdoktor til fast vitenskapelig stilling, men også andre løp, til fast ansatt forsker og til andre karrierer i arbeidslivet utenfor.

– Vi ønsker å utvikle en mer modernisert stillingsstruktur, med flere faste forskerstillinger. Og så må vi bli flinkere til å kanalisere folk i riktig retning tidligere, gi råd om karriereutvikling.

– Postdoktorløpet er misbrukt i stor grad. Det som skulle vært et kvalifiseringsløp har for mange bare blitt en midlertidig stilling uten fast jobb i enden. Skal flere postdoktorer over i faste forskerstillinger?

– Misbruk er et sterkt ord, men det har vært en ureflektert bruk av de stillingene. Det er svært viktig at vi forstår forskjellen på en forskerstilling og en postdoktorstilling. Postdoktorene sikter mot de faste vitenskapelige stillingene. Flere av doktorgradskandidatene må gå raskere til arbeidslivet utenfor universitetet, og flere må gå til forskerstillingene. Får vi til det, sammen med tjenestemannsorganisasjonene, vil vi få til redusert midlertidighet. Men enkelt er det ikke. Hadde det vært enkelt, hadde det vært gjort for lenge siden. Og vi har ikke sagt at vi vil fjerne all midlertidighet.

– Du overtar et universitet i et ganske annet landskap enn din forgjenger Ole Petter Ottersen overtok i sin tid. UiO var da Norges største, nå passert av NTNU, og med stadig flere universiteter pustende i ryggen. Skal dere bli størst igjen?

–Det er viktigere at vi jobber med UiOs kvalitet, og der tenker jeg at vi fortsatt er i en særstilling. I internasjonale rangeringer, stiller vi i en egen klasse. Jeg er mer opptatt av å være i en internasjonal konkurranse, der målet ikke er å være størst i Norge, men et ledende europeisk universitet.

– Det pirker borti en debatt i Forskerforum om at jaget etter å bli verdensledende går på bekostning av samfunnsoppdraget som relevant utdanningsinstitusjon. Kan ikke ambisjonene lede galt av sted?

– Hm. Jeg tenker at universitetet skal være et sted hvor vi søker etter ny kunnskap – pushe kunnskapens grenser, og jeg syns ikke vi skal gå for langt i å sette utdanning og forskning opp mot hverandre. Vi trenger sterke forskere som underviser, som ikke bare kan dele faktakunnskapen og den praktiske kunnskapen, men som har tankesettet som ligger bak forskningsbasert undervisning.

– Men trenger man å være et «ledende universitet i Europa» for å få til det?

– Å være et universitet som har høy faglig kvalitet på forskning og utdanning, er svært viktig. Det gjør at vi kan gi god utdanning til gode folk, og så gir det oss muligheten til å samarbeide med de beste i verden. Skal vi være interessante for andre, må vi være svært gode selv. Det er en forutsetning for å dra nytte av kunnskapen fra de internasjonale fagmiljøene.

– Hva slags forskningsledelse står du for – flere styringsparametere eller å la folk holde på med det de har lyst til?

– Jeg er ikke veldig opptatt av mange styringsparametere. Tidligere har jeg som prodekan argumentert for færrest mulig tellekanter, om noen. Men jeg er opptatt av personaloppfølging i hele organisasjonen. Det er lett når man er ung og har suksess å tenke at man ikke trenger personalledelse, men et hvert universitet må ta vare på sine ansatte samtidig som man jobber for å få maksimalt ut av alle. Jeg har hele livet vært opptatt av bottom-up-perspektivet – jeg ønsker meg forskere som selv definerer sine problemstillinger, men vi trenger personaloppfølging. Vi må legge til rette for å kunne angripe de store samfunnsutfordringene, med større forskningsgrupper på tvers av fakultetene. Og vi må legge til rette for nysgjerrighetsdrevet forskning.

– Hvis du i stedet hadde fått jobben som kunnskapsminister – hva var det første du ville tatt tak i?

– Da hadde jeg vært opptatt av diversiteten i sektoren. Hva skal de ulike universitetene være, og hvordan sørger man for at de skal ha ulike roller. Jeg ville også vært opptatt av at Norge skulle hatt universiteter som hevdet seg internasjonalt. Det er viktig å huske at vi er i en global konkurranse.

– Hvis du selv skulle blitt kanalisert i en annen retning, i UiOs nye karriereveiledningsånd, hvor ville du gått da?

– Jeg er fascinert av mye jeg, men en gang i tiden hadde jeg en liten gjesteopptreden i religionshistorie, og jeg har også studert i japansk i Japan. Og jeg syns også statsvitenskap kunne vært spennende. Jeg tror jeg ville gjort det samme om igjen gitt, men ikke nødvendigvis samme fag.