Det postfaktuelle samfunnet skal aldri bli virkelighet om Mari Sundli Tveit får bestemme. Og hun får bestemme stadig mer. Nå har hun blitt ny sjef for Universitets- og høgskolerådet.

Universitets- og høgskolerådet (UHR) har fått ny styreleder, Mari Sundli Tveit (43). Kjent som den unge rektoren ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (hun ble rektor da hun var 39 år), erkjenner hun at hun har sprengt glasstaket i akademia. Siden 2015 har hun også sittet i styret for European University Association (EUA), storesøsteren til UHR. Den europeiske organisasjonen representerer 840 høyskoler og universiteter i 47 land. Nå vil hun knuse glasstaket ovenfra, jobbe med å utvikle en vaksine mot et postfaktuelt samfunn, og satse på de gode formidlerne. Da får sorgen over ikke å ha tid til å forske selv legges i en annen skuff.

– Det hevdes at samfunnsdebatten er i ferd med å bli mer preget av følelser og retorikk enn saklige argumenter basert på kunnskap og fakta. Begrepet «postfaktuell» er samtidig et moteord med ulike betydninger. Hva betyr det for deg?

– For meg handler det om at vitenskapen settes til side og at man fraviker prinsippene om at politikk og viktige avgjørelser skal være basert på kunnskap. Vi er ikke der enda, og vi skal ikke dit heller. Det vil alltid være ulike verdier og ulike syn i et samfunn. Uten universitetene og høgskolene forsvinner muligheten for kunnskapsbaserte beslutninger. Derfor må vi holde veldig godt fast i våre akademiske verdier. Friheten og uavhengigheten. Den kritiske tenkingen. Forskningsetikken. Åpenheten. Bare slik kan alle vite at kunnskapen som kommer fra oss er til å stole på. Den kan man legge til grunn. Og den kan man ikke feie unna til fordel for alternative fakta, sier Tveit.

– Det nytter ikke å klage over at alle nå kan legge ut informasjon slik de selv finner det for godt. Sånn er det. Nå kan alle ytre seg veldig bredt. Det er en ny virkelighet vi må forholde oss til og være tydelige i. I tillegg må vi bidra til at den forskningsbaserte og kvalitetssikrede informasjonen er minst like tilgjengelig som all annen informasjon. Det er en viktig utfordring for oss, sier hun.

– Hvordan kan universitetene og høyskolenes interesseorganisasjoner bidra på dette området?

– Vi må være tydelige talspersoner for de akademiske verdiene når de blir satt under press. Jeg er bekymret over utviklingen i flere land, for eksempel Tyrkia, Ungarn, Romania og USA. Både UHRs avtroppende leder Vidar Haanes og jeg har vært på flere ambassader i den sammenheng.

– Og her hjemme er det viktig å samle sektoren og bidra til å løfte alle opp. Vi som skal styre må vise at vi har kraft til å tenke helhetlig på sektoren, og på hva vi kan bidra med. Vi må løfte diskusjonene frem og få folk i sektoren til å engasjere seg. Vi må reflektere rundt hva dette betyr for oss, hva det har å si for hvordan vi jobber, opptrer og formulerer oss. En viktig del av å delta i det akademiske samfunnet er at man både inviterer til og deltar i slike diskusjoner.

Les også: March for science: – Antakelig det beste Donald Trump har gjort for verden 

– Hvordan kan dette i sin tur løftes frem i den store offentligheten?

– Utdanning, forskning og innovasjon har vært viktig for å forsøke å løfte Europa ut av den økonomiske krisen. Når både økonomi og samfunn er under press, kommer samtidig noen av våre viktigste samfunnsverdier under press, for eksempel rausheten og åpenheten. Da må vi også være der og stå fast.

– Universiteter og høgskoler er bærere av og viktige forutsetninger for grunnleggende verdier i samfunnet. Vi har en rolle å spille i alle samfunnsendringer, strømninger og kriser. Det er viktig at vi er oss den rollen bevisst, og at vi er der som lysende fyrtårn og ikke elfenbenstårn.

– Hva vil det si?

– Det handler om å ha tydelige stemmer. Universitetslederne må være tydelige og vise hva de står for. Enkeltforskere må vise hva de står for i det faglige, og vi må sørge for at både studenter og ansatte forstår betydningen av fri og uavhengig vitenskap som grunnlag for samfunnsutviklingen. De må ha det i ryggmargen. Klarer vi det, er vi kommet veldig langt.

«Vi skal ikke bare gjøre det som meritteres, men når vi er presset på tid og ressurser er det fort gjort å prioritere de områdene det er satt insitamenter på.»

– Et søk på Google genererer ikke nødvendigvis så mange treff med røtter i forskning. Hvordan kan universiteter og høyskoler måle krefter mot alternative fakta?

– Det er en kunst å orientere seg i den voldsomme informasjonsflyten som kommer på så utrolig mange flater i dag, for eksempel i sosiale medier. Jeg tror det har mye å si hvordan universiteter og høyskoler deltar her. Vi har en jobb å gjøre med å nå ut. Forskningsformidlingen er ekstremt viktig. Spørsmålet er om de gode forskningsformidlerne løftes godt nok opp.

– Har du lyst til å svare på ditt eget spørsmål?

– Hehe. Svaret på spørsmålet er klart nei. Det er en grunnleggende utfordring at forskningsformidling ikke er godt nok innarbeidet i meritteringssystemene. Vi skal ikke bare gjøre det som meritteres, men når vi er presset på tid og ressurser er det fort gjort å prioritere de områdene det er satt insitamenter på. Det er jo hele poenget med insitamenter. Å feire de gode forskningsformidlerne er noe vi bør gjøre mer av, og forskningsformidling bør bli en mer naturlig del av det vi alle holder på med.

Les også: Leksikon: En motgift til alternative fakta 

– Studenter i ledelse har en fantastisk verdi for utviklingen av universitetet, sier rektor Mari Sundli Tveit. Foto: Håkon Sparre/NMBU

– Bør alle forskere kunne forskningsformidling?

– Det ville være en stor fordel. Formidling kan bli enda bedre integrert i forskerutdanningene, og en enda tydeligere del av planene. Ved NMBU jobber mange av forskerskolene godt med dette. Vi kjører også en god del kurs i forskningsformidling i regi av kommunikasjonsavdelingen. Dessuten har vi tiltak for å få flere til å delta. Det handler om å få ut kunnskapen vi bringer frem, slik at alle kan få glede av den. Det første steget er å bidra til at forskerne er trygge nok til å gjøre det, og øvelse kan skape en slik trygghet.

– Du har gitt studentene ved NMBU mer innflytelse enn det som er lovfestet, blant annet ved at lederen i studenttingets arbeidsutvalg sitter har en plass i rektors ledergruppe. Hva er bakgrunnen for dette?

– Studenter i ledelse har en fantastisk verdi for utviklingen av universitetet. Livet på universitetet er et eget kapittel i vår strategi, og studentene tas opp som borgere av universitetet. De er deltagere i universitetssamfunnet på samme måte som de ansatte. I fellesskap utvikler vi samfunnet. Det er dette som er demokrati. Studentenes perspektiv er utrolig viktig.

– Kan du gi et eksempel på noe viktig studentene har bidratt med?

– NMBU har vært gjennom en fusjon. Studentene og studentdemokratiet var pionerer i fusjonsarbeidet. De syntes det var en spennende utvikling som ga store muligheter, og var positive der mange andre så utfordringer. Det kommer jeg aldri til å glemme. De var optimister og sa det så tydelig. På allmøter foran alle sammen. De sto for en åpenhet og raushet som bidro sterkt til å bringe oss videre. Det er rørende å se tilbake på.

– Norge investerer nå åtte milliarder på Campus Ås. Du ledet arbeidet med å forberede flytting av Veterinærhøgskolen fra Adamstuen til Ås, og nå står du midt i et enormt, forsinket byggeprosjekt. Hvordan har det vært å gjøre en så upopulær jobb?

– Jeg syns ikke det er en upopulær jobb. Det var absolutt et omstridt vedtak, men det var i 2008. Jeg er bare full av ros og gode ord til mine medarbeidere på Veterinærhøgskolen som gjør en utrolig innsats for å forberede seg til denne flyttingen. Det er snakk om mye penger og fremtiden for fagmiljøene våre, men det er den beste jobben jeg kunne hatt. Det skal bli et enormt løft for helheten ved NMBU.

«Det er et kjempeproblem for sektoren at vi går glipp av så mye kvinnelig talent.»

– Tross i omstillingene ligger NMBU på topp når det gjelder tildelinger fra Norges Forskningsråd målt per faglige årsverk. Hvordan får dere til det?

– Den faglige virksomheten er veldig sterk. Jeg syns det er utrolig flott og imponerende at man klarer å holde på nivået samtidig som man legger inn så mye krefter på alt mulig annet. Jeg tar av meg hatten, rett og slett. Vi i ledelsen har også hatt fokus på å skjerme og støtte opp om den faglige aktiviteten.

– I 2013 ble du landets yngste universitetsrektor, og du er kvinne. Er du opptatt av glasstaket i akademia, og har du fått kjenne på det selv?

– Jeg tror glasstaket finnes og jeg har nok sprengt det uten at jeg har latt meg affisere så mye av at det er der. Jeg er veldig opptatt av at vi som ledere i akademia tar det innover oss. Vi kan hjelpe til ved å knuse glasstaket ovenfra. Det er et kjempeproblem for sektoren at vi går glipp av så mye kvinnelig talent.

Les også: Slik jobber universitetene og høyskolene med likestilling

– Kommer du til å gå tilbake til å være professor eller har lederskap blitt en karriere?

– Jeg er professor i landskapsarkitektur og utdannet naturforvalter. Jeg er veldig glad i faget mitt og bærer i meg en sorg for å ha stilt meg på siden av det. En del av meg er fremdeles fagperson. Det er ikke lenge siden min siste stipendiat disputerte, og jeg skriver fremdeles på ting. Dette er ikke en del av meg som vil forsvinne. Jeg er veldig glad for at jeg har muligheten til å gå tilbake til forskning etterpå, men det er ikke sikkert jeg kommer til å gjøre det.

Les også: 

– Derfor skal vi marsjere for vitenskap og kunnskap