Hvem gir deg det du vil ha?

Mer penger! Vi kan bare glede oss til neste stortingsperiode, for det kommer mer! Både frie og konkurranseutsatte midler skal regne over norske universiteter og høyskoler. Alle partiene lover mer, på den ene eller andre måten. Vi er reddet!

Slik kunne vi avsluttet årets valgkampanalyse og spart deg papir- og skjermtid. Men det kan jo tenkes at det finnes nyanser som endrer bildet. Selv om norsk forsknings- og høyere utdanningspolitikk er kjent for ikke å være preget av de dramatiske uenighetene, er det forskjeller som er verdt å merke seg. Lei av rapporteringskrav og målstyring? Da er Rødt og SV partiene for deg, og de partiene som klart skiller seg mest ut i forsknings- og høyere utdanningspolitikken. «De forhatte new public management-reformene» skal fjernes fullstendig, som Rødt-leder Bjørnar Moxnes så forsiktig formulerte det på Forskerforum.no i august. SV har også punkter i sitt partiprogram som griper rett inn i misnøyen som har preget mye av debatten om sektoren de siste årene. Blant annet vil de gjeninnføre valgt rektor som hovedmodell, i stedet for ansatt rektor som dagens regjering innførte, og valgte ledere på lavere nivåer ved universitetene.

Hva mener partiene om forskning og høyere utdanning? Forskerforum har samlet det viktigste fra partienes programmer her (se også oversikt nederst i artikkelen).

Les også: SV: Vil avvikle tellekantssystemet

– Økende styringsvilje

I motsatt ende finner vi nettopp Høyre og Fremskrittspartiet, som ved fortsatt regjeringsposisjon vil konkurranseutsette en større andel av midlene til forskning. Nå er ikke spørsmålene om rektorvalg og finansiering helt sammenliknbare størrelser, men de markerer motsetningene i debatten om hvor mye og hvordan universitetene bør styres. Det har da heller ikke manglet på politisk inngripen når vi ser tilbake på denne stortingsperioden. Finansieringssystemet er endret, styringsformen med valgt rektor er utfordret, og utviklingsavtaler mellom Kunnskapsdepartementene og lærestedene er i ferd med å innføres, hvor det avtales mål som institusjonene skal oppnå innen tre–fire år.

Les også:

Høyre: Vil ha mer konkurranse om forskningspengene
Frp: Vil satse på ingeniører og olje

Ikke minst har strukturreformen redusert antall universiteter og høyskoler fra 37 til 19. Da avtroppende rektor ved Universitetet i Oslo Ole Petter Ottersen i juni gjestet Nordisk møte – et seminar for Forskerforbundet og de nordiske søsterorganisasjonene – advarte han:

– Vi har en situasjon i Norge hvor viljen til å styre sektoren og forskerne våre politisk er økende.

Han henviste til stadig nye indikatorer for belønning av universiteter og høyskoler, innføring av utviklingsavtalene og strukturreformen.

Autoritær-Høyre

Det er noe paradoksalt over dette bildet. Høyre og Fremskrittspartiet – liberale, frihetselskende partier – strammer skruen overfor en sektor som det er tverrpolitisk enighet om at skal være fri. SV og Rødt – ikke akkurat partier som kvier seg for statlig styring – vil fjerne nær sagt all kontroll med sektoren som årlig får over 34 milliarder av norske skattebetaleres penger. Hvordan kan det ha seg?

– Forskning og høyere utdanning er en honnørsektor som ingen politiske partier er motstander av. Politikernes villighet til å la den være i fred eller blande seg inn er litt avhengig av hva de ansatte i sektoren stemmer, mener Frank Aarebrot. (Ifølge Forskerforbundets medlemsundersøkelse stemmer over 56 prosent av medlemmene Ap, SV og Rødt. Kun ti prosent stemmer på regjeringspartiene.)

Les også: Slik stemmer norske forskere

Professoren i statsvitenskap drar oss gjennom styringen av universitets- og høyskolesektoren på noe under 200 minutter, men vi gjengir kun en brøkdel av foredraget:

– Venstresidens vilje til å la sektoren være i fred henger nok sammen med at de vet at de ansatte stemmer sentrum–venstre. Mens Høyre ikke har så mange velgere i sektoren, så de kan tillate seg mer. Om Høyre styrker forskningssektoren så den blir mer næringsvennlig, er skadevirkningene mindre enn den ville vært for venstresiden. Hvorfor har ikke Arbeiderpartiet gjort det samme som Høyre i skolesektoren? Harde krav er mer upopulære blant deres velgere!

Den tøffe tonen mener også professor i statsvitenskap ved Høyskolen Kristiania og Høgskolen i Innlandet Bent Sofus Tranøy å gjenkjenne, Høyres liberale linje til tross.

– Det er også en slags autoritærkonservativ tradisjon i Høyre, som du ser i krav om fire i matte for å bli lærer for eksempel, sier Tranøy, som også er styremedlem ved Høgskolen i Innlandet.

– Som styremedlem opplever jeg at styring i stor grad foregår som rettsliggjøring eller signaler fra departementet, og så sitter styret imellom og har ganske lite handlingsrom. En typisk styresak bærer preg av at administrasjonen orienterer styret om at dette må vi gjøre for å være i tråd med departementets krav. Alle saker er ikke slik, men jeg opplever at det er en viktig tendens.

– Departementets egen tyngde – uavhengig av hvilket parti som har ministeren – har nok også mye å si. I tillegg kommer den konservative, litt autoritære Margrethe Munthe-tradisjonen som Isaksen står i noen ganger, sier Tranøy.

Pengeflom

En observatør som er noe mer nøytral i språket, kan vi finne i direktør Sveinung Skule ved NIFU, Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning. Han bekrefter dog styringsiveren.

– Det har vært en regjering som ikke har vært redd for å styre fra staten, og styringsdialogen har nok blitt intensivert blant annet i forbindelse med strukturreformen og utprøving av nye utviklingsavtaler, sier Skule med noen avgjørende nyanseringer:

– Det har vært en periode preget av store reformer og endringer, men det har vært tverrpolitisk enighet om dem – særlig strukturreformen. Jeg tror denne regjeringen kommer til å få et ganske godt ettermæle, for noe av det viktigste for sektoren er økonomien. Realveksten har vært på tre–fire prosent hvert eneste år. Andelen av statsbudsjettet som går til forskning, er historisk høy, og de statlige FoU-bevilgningene har kommet opp på godt over én prosent av BNP. Det skal en del til å matche budsjettveksten uansett hvem som overtar.

Pengene har flommet, men ikke alle føler på gleden ved å tilhøre en rik sektor. Avtroppende styremedlem og professor i biologi ved Universitetet i Oslo Kristian Gundersen er blant dem som mener det er en økt og utilbørlig politisk styring av sektoren.

Økningen i forsknings- og utviklingsbudsjettene har vært solide de siste årene. – Det skal en del til å matche budsjettveksten uansett hvem som overtar, sier Sveinung Skule i Nifu.

– Institusjonene har i praksis fått stadig mindre frihet. Det er også en mye sterkere styring av universitetenes indre liv enn det var før. Men det er jo ikke institusjonenes frihet det egentlig handler om, det er forskernes frihet, og den har også blitt minsket gjennom politiske føringer, sier Kristian Gundersen.

Han har tatt del i protestene mot innføring av ansatt rektor som normalmodell for universitetene. I tillegg mener Gundersen den stadig økte målstyringen av sektoren påvirker forskernes arbeidshverdag.

– Elefanten i rommet handler om «new public management» – plan og målstyring – som kommer i konflikt med faglig styring. Man har slik jeg ser det, brutt ned en kultur, det man kan kalle korpsånd, som man har erstattet med plan og målstyring. De kollegiale styringsformene er i ferd med å forvitre helt, så universitetene snart ikke er til å skille fra ligningsvesenet når det gjelder struktur. Det må reverseres, men jeg er ikke spesielt optimistisk, altså.

Les også: Frank Aarebrot: – Det må bli slutt på denne galskapen som kalles new public management

Opplevelsen av å bli styrt

Sveinung Skule ved NIFU er, til tross for vitnemål fra ansatte, ikke overbevist om at styringen av sektoren har gått for langt.

– Universiteter og høyskoler er en helt unik del av offentlig sektor, med større autonomi enn noen annen del. Det er kanskje en tiltakende diskusjon om styring nå, men vi må skille mellom universitetenes autonomi som institusjoner og det som oppleves av den enkelte ansatte. Det er ikke nødvendigvis sammenfallende, sier Skule.

– I perioder med store endringer vil den enkelte ansatte kunne føle seg mer styrt og endret. Og den enkelte ansatte som opplever økt rapporteringstetthet, kan nok oppleve å bli mer styrt individuelt. Men vi må si at norske universiteter har en veldig høy grad av faglig autonomi. Og fusjoner betyr ikke at institusjonene har fått mindre autonomi, men påvirker heller mulighetene for autonome institusjoner positivt. Når institusjonene blir større, får de en større økonomisk ramme som gir mer fleksibilitet og dermed bedre forutsetninger for å være autonome, mener Skule.

Under Erna Solbergs regjering har universitetslandskapet endret seg radikalt. Her med UiB-rektor Dag Rune Olsen og NTNU-rektor Gunnar Bovim. (Foto: Scanpix)

Les også: – Universitetene blir drevet som fabrikker

Han får støtte av Dag Rune Olsen, rektor ved Universitetet i Bergen. Han konstaterer at den politiske interessen for å få noe igjen for investeringene i sektoren, er økende, men føler ikke at de siste årenes mange strukturelle endringer utfordrer universitetenes autonomi. Likevel advarer han om en mulig fremtidig trussel. Han viser til The European University Associations autonomiundersøkelse hvor norske universiteter kommer høyt ut på en rekke områder. Unntaket er den finansielle autonomien, der Norge kommer tredje dårligst ut, av 29 land og områder i Europa.

Torbjørn Røe Isaksen og Trond Giske er ofte uenige, men forskningspolitikken til Høyre og Arbeiderpartiet er ofte sammenfallende. (Foto: Aksel Kjær Vidnes)

– Vi kan ikke låne penger, vi kan ikke overføre overskudd fra et år til et annet, og det fører til at styrene har mindre handlingsrom. Når Norge får dårligere økonomiske kår, er det en fare for at liten finansiell autonomi kommer til å redusere den faglige autonomien til forskningen, advarer Olsen.

– Hviler den faglige autonomien til universitetene på at vi er så rike akkurat nå?

– Ja, det tror jeg er riktig. Det er mye rausere vilkår for den faglige autonomien når vi ikke er nødt til å kutte og spare.

Forventer autonomi

Takk da gudene for at samtlige partier lover rause budsjetter! Men innblandingen i hva universitetene driver med, er det nok mindre vern mot uansett, påpeker Åse Gornitzka, professor i statsvitenskap og nyinnsatt viserektor ved Universitetet i Oslo. Hun har lenge forsket på politikk for universiteter og høyskoler i Europa, og mener interessen for sektoren har økt i takt med dens betydning for samfunnet.

– Denne samfunnssektoren har blitt så mye større de siste 30–40 årene, med en enorm vekst i forskning og antall studenter. Samfunnet investerer store summer i forskning og høyere utdanning, sektoren har blitt viktigere, og dermed blir den også eksponert for flere forventinger fra flere aktører. UH-sektoren har blitt mindre en søyle for seg selv.

Samtidig er sektoren preget av mange lag av egne forventinger om selvstyre og uavhengighet, påpeker hun.

– Du har forventninger om autonomi for institusjonene, for deler av institusjonene, og for den enkelte. Det er nok et utpreget trekk ved sektoren.

Både nasjonalt og internasjonalt har styringen av sektoren endret seg. Innføring av kvantitative indikatorer og økt bruk av kvalitetssikringsstandarder har hatt effekter, mener Gornitzka. I tillegg trekker hun frem bruken av forskningsprogrammer til å finansiere forskning, som oppsto i 1980-årene. De er en tydeligere kanal for politikere og næringsliv til å påvirke hva det forskes på. Samtidig har eksellenspolitikken fra det første tiåret av 2000-tallet fått mer innflytelse, der frie midler gis til de beste prosjektene uavhengig fagområde.

– Det er et ganske komplekst bilde, sier Gornitzka.

Les også: Ny protestbevegelse: – På tide å lage bråk om hva vi vil med våre universiteter

Høyre: – Tull

Selv sier regjeringen til Forskerforum, via statssekretær Bjørn Haugstad (H), at det ikke har vært noe ønske om mer styring i denne regjeringsperioden. Tvert imot. Haugstad kjenner seg heller ikke igjen i beskrivelsen av at Høyre er tøffe på grunn av velgerpotensialet i sektoren, som Aarebrot peker på.

– Vi tar strategiske valg basert på hva vi mener er fornuftig og riktig politikk overfor universitets- og høyskolesektoren. Jeg kan forsikre Frank Aarebrot, selv om Forskerforbundets medlemsundersøkelse om partipreferanser ikke var oppmuntrende, at vi har bøtter og spann av velgere og mulige velgere i universitets- og høyskolesektoren. Men jeg tror heller Høyre har en høyere troverdighet på at vi ønsker selvstendige institusjoner. Akademisk frihet er en klassisk liberal verdi.

– Bent Sofus Tranøy mener at Høyre også har en autoritærkonservativ side som kommer til uttrykk overfor kunnskapssektoren?

– Han har rett i at det ligger elementer av flere syn i Høyre, men jeg syns den siste karakteristikken bærer preg av at han har veldig klare politiske preferanser på den andre siden. Jeg klarer ikke å se at han har dekning for det. Jeg mener det er tull.

Les også: – Universitetene blir drevet som fabrikker

Det du vil ha

At de store endringene i sektoren under Høyres regjeringstid er et uttrykk for styringskåthet, vil Haugstad nødig være med på.

– Det er ikke noe ønske om mer styring. Vi har vært tydelige på at vi ikke kan styre oss politisk til god kvalitet, men vi kan legge til rette for det. Jeg tror ikke at det er mulig å påvise at vi ønsker å styre mer heller. Med mindre man viser til strukturreformen.

– Som dere altså fikk gjennomført, i motsetning til SV som hadde Kunnskapsdepartementet før dere. Har dere større handlingsvilje enn SV?

– Det var en vesentlig større vilje i Høyre til å ta de grepene som alle mente var nødvendig. Jeg kan ikke svare på hvorfor det ikke var mer kraft i SV, men vi gikk til valg på gjennomføringskraft. Med den diagnosen som lå til grunn i høyere utdanning, var det lite tvil om at vi måtte gjennomføre en sånn prosess.

SV-leder Audun Lysbakken på sin side benekter at SV manglet gjennomføringsevne.

– Nei. SV prioriterte denne sektoren så høyt at vi opprettet en egen statsrådspost, der Tora Aasland i fem år var forsknings- og høyere utdanningsminister. I en stor, uensartet og kompleks sektor tar samarbeid mer tid enn om vi bare skulle innført strukturreformer og nytt finansieringssystem gjennom tvang. Det er vår overbevisning at resultatet blir bedre dersom politikere lytter til faglige råd og utvikler løsninger sammen med partene.

Ønsket om løsninger basert på samarbeid er det riktig nok ikke stor politisk uenighet om. Selv om Haugstad ergrer seg over og motsetter seg flere av påstandene vi leser opp for ham, hvor ansatte opplever at forskningssektoren dras i en mer kommersiell retning preget av nyttetenkning og mindre faglig frihet, ønsker han samarbeid og åpen diskusjon.

– Det er en dårlig ledelse som ikke tar folks opplevelser på alvor. Det er ikke klokt, verken for universitets- og høyskoleledere eller for politikere, å avvise en sånn diskusjon blankt, sier Haugstad.

– Men da må begge sider være villige til å gå inn i en dialog.

Så gjenstår bare spørsmålet – hvem gir deg den dialogen du vil ha?

Dette mener partiene om forskning og høyere utdanning:

Arbeiderpartiet vil:

stimulere næringslivet for å nå målet om at forskning skal utgjøre tre prosent av BNP innen 2030
dempe søknadsbyråkrati og rapportering knyttet til konkurranseutsatte arenaer i Norges forskningsråd
opprette en liste over prioriterte bygg og infrastruktur som del av langtidsplanen for forskning og høyere utdanning
opprette flere studieplasser innen særskilte strategiske fagområder, som IKT og norsk arbeids- og samfunnsliv.
endre tjenestemannsloven for å forhindre midlertidighet, i tråd med det opprinnelige forslaget til lovutvalget

Høyre vil:

styrke forskningsinnsatsen for å nå målet om at forskning skal utgjøre tre prosent av BNP innen 2030
legge ned forskning som ikke leverer kvalitet eller mangler relevant formål
fordele mer av statstilskuddet til høyere utdanning gjennom konkurransearenaer
øke samarbeidet mellom forskning og næringsliv gjennom skattefordeler og næringsrettede programmer i Forskningsrådet
prioritere studietilbud som gir kompetanse Norge har særlig behov for i tiårene fremover, særlig innen IKT

Fremskrittspartiet vil:

øke basisbevilgningen til universiteter og høyskoler og de offentlige bevilgningene til forskning og utvikling
at det offentlige skal finansiere grunnforskning
at tildeling av forskningsmidler også skal baseres på resultatmåling og prosjektevaluering
forenkle byråkratiet rundt søknader om forskningsmidler
at finansieringsordningene skal brukes til å styre utdanningsinstitusjonenes kapasitet for å styrke utdanningene som arbeidslivet har størst kompetansebehov for

Venstre vil:

satse mer på fremragende forskningsmiljøer
at mest mulig av forskningen skal finansieres gjennom frie bevilgninger og åpne konkurransearenaer
øke basisbevilgningene til universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter
øke forskningen i næringslivet gjennom styrkede skattefordeler og direkte fradrag, og nærings-ph.d.-er og nærings-postdoktorer
innføre rett til veileder gjennom hele studieløpet for studenter

Kristelig folkeparti vil:

at en større andel av pengene til forskning bør være frie midler, og at grunnforskningens andel må styrkes
øke næringslivets forskningsinnsats gjennom styrking av skattefordeler og andre tilskuddsordninger
jobbe mot sentralisering av utdanningstilbud og sikre profesjonsutdanningenes faglige utvikling
integrere etikk og samfunnsansvar i undervisningen i større grad

Senterpartiet vil:

styrke forskningsinnsatsen for å nå målet om at forskning skal utgjøre tre prosent av BNP innen 2030
beholde en desentralisert høyskoleutdanning og vektlegge profesjonsfagene
øke basisfinansieringen til universiteter og høyskoler, og begrense resultatfinansiering til temaer og områder som er av særlig interesse for landet
styrke norsk som fagspråk

SV vil:

øke grunnbevilgningen til universiteter, høyskoler og forskningsinstitutt på bekostning av konkurransebasert forskning
gjeninnføre valgte rektorer som hovedregel og gjeninnføre valg av ledere på lavere nivå og i partssammensatte organer
at universitetsstyrene skal velges fra et bredere sjikt av samfunnet enn i dag, og at ansatte skal ha styreflertall
redusere bruken av midlertidige stillinger

Rødt vil:

motivere til økt kvalitet gjennom å avvikle konkurranseutsetting av forskningsmidler og belønningssystemer
endre finansieringssystemet slik at universiteter og høyskoler ikke konkurrerer økonomisk
ha demokratisk styring av universiteter og høyskoler gjennom valgte kollegiale organer og valgte ledere
opprettholde et desentralisert utdanningstilbud

Miljøpartiet De Grønne vil: